Kjærlighet og vilje

Faren med ubehersket vilje er at den mangler hjerte, sier Assagioli:

Vi ser, og så spesielt under viktoriatiden, den kalde, strenge og til og med ondskapsfulle viljen styre. På den andre side kan kjærlighet uten vilje gjøre mennesket svakt, sentimentalt, overemosjonelt og ineffektivt. (The Act of Will, s. 91)

For å tydeliggjøre hva kjærlighet kan være, nevnes flere former:

• Kjærlighet til seg selv
• Morskjærlighet
• Farskjærlighet
• Kjærlighet mellom mann og kvinne (lidenskapelig, sentimental og idealistisk kjærlighet)
• Broderlig, uegennyttig og menneskelig kjærlighet
• Upersonlig kjærligheten, en kjærlighet til idéer eller idealer
• Den idoliserende kjærligheten, i form av blind, fanatisk beundring
• Kjærlighet til Gud, eller det en velger å la representere Universelt Vesen eller Væren

Alle disse typene av kjærlighet har sine egne særskilte forhold til viljen og dens ulike aspekter … Kjærlighet og vilje finnes gjerne i mennesket i omvendte proporsjoner. Det vil si at de som domineres av kjærlighet har en tendens til å ha mindre vilje, samtidig som de er lite tilbøyelige til å bruke det de har av den, mens folk med sterk vilje ofte mangler kjærlighet eller til og med uttrykker det motsatte av den. Men denne personlige ubalansen mellom kjærlighet og vilje kan fremheves ytterligere av de grunnleggende forskjellene i egenskapene, naturen og retningen til disse to aspektene. Kjærlighet, som er tiltrekkende, magnetisk og omgjengelig er gjerne koblende og forenende. Vilje, på den andre side, som er ”dynamisk”, er gjerne bekreftende, separerende og dominerende; den etablerer gjerne et avhengighetsforhold. Så her kan det innlysende nok lett oppstå betydelige konflikter.

Menneskelig kjærlighet er ikke bare et spørsmål om følelse, et følelsesladet forhold eller legning. Å elske godt krever alt som skal til i utøvelse av enhver kunst, i grunnen i all menneskelig aktivitet, nemlig en tilstrekkelig mengde disiplin, tålmodighet og iherdighet. … Behovet for dette på kjærlighetens område er i stor grad oversett eller, hvis ikke den er fornektet, til nød motvillig erkjent. (The Act of Will, s. 95-96)

Assagioli presenterer tre metoder som kan lede til harmonisering og forening av kjærlighet og vilje:

1. Utvikle den svakere av de to, gjøre både kjærlighet og vilje like tilgjengelige.
2. Vekke og deretter manifestere de høyere aspektene av dem begge.
3. Få begge til å fungere sammen i vekselvirkning, på en slik måte at hver av dem vekker og forsterker den andre.

En syntese mellom kjærlighet og vilje med alle deres egenskaper og i alle deres stadier krever mye praktisk evne. Assagioli påpeker at dette fordrer at man hele tiden er ”til stede” i seg selv, er konstant oppmerksom fra det ene øyeblikket til det neste.

Men denne oppmerksomheten, denne holdningen til å opprettholde et bevisst indre ”nærvær”, opphører ikke med observasjonen av det som ”skjer” i en selv og i den ytre verden. Den gjør det mulig å gå aktivt inn og forplikte seg, ikke bare som en observatør, men også som en som vil, en styrende instans i samspillet mellom de forskjellige funksjonene og energiene. Dette kan gjøres gjennom å bruke prinsippet om selvidentifikasjon. Fra jegets gode utkikkspunkt er det ikke et kompromiss mellom kjærlighet og vilje som forsøkes oppnådd, men en syntese. De to elementene absorberes inn i en høyere enhet som består av egenskaper som går utover (transcenderer) de som finnes i hver av dem. Forskjellen på en slik syntese og et rent kompromiss er grunnleggende. (The Act of Will, s. 101)

Grunnleggende elementer i psykosyntese