Buddhas store besluttsomhet

Noen ganger er alt vi behøver å gjøre å prøve litt til. Ofte når vi ikke får til ting eller ikke greier å etablere nye bedre vaner, er det fordi vi stadig gir opp på samme sted, og når vi siden skal til igjen tenker vi et eller annet sted inni oss: «Vi kommer nok til å gi opp igjen akkurat der! Det er ikke noe vits i likevel …» Så bare det å prøve litt til for på en eller annen måte å komme litt videre i prosessen kan være nok til at vi prøver igjen på ny frisk senere og ikke gir opp og lar være å gå i gang på nytt.

Buddha er verdenskjent for slik utholdenhet. Det første punkt på det som er blitt hetende Buddhas åttefoldige vei er nettopp besluttsomhet – seriøs innstilling. En kommer ikke noen vei på en ordentlig måte uten å ha en slik tydelig innstilling, en klar bestemmelse, påpeker Shrii Shrii Anandamurti:

«For å ha framgang og riktig bevegelse trenger vi en skikkelig innstilling og fast besluttsomhet. Å sette seg et mål og virkeliggjøre det med fast beslutning er besluttsomhet.» (Fra «Be firm», A’nanda Vacana’mrtam 1, Ananda Marga Publications, Calcutta 1979)

Da Buddha først begynte å meditere hadde han ikke satt seg noe bestemt mål. Han var fylt av all mulig tvil og forvirring. Han var usikker på hva han ønsket å oppnå og dermed også usikker på om han kunne oppnå noe som helst. Men senere, etter at mange års askese hadde ført den nå utmagrede og energiløse Buddha til randen av å gi opp, og etter å ha spist ris i melk som søsteren hans hadde kommet med, tok Buddha en endelig beslutning. Han satte seg sitt mål og besluttet 100% at han skulle oppnå dette: han besluttet seg for å ikke reise seg fra meditasjonen før han hadde virkeliggjort det Høyeste, selv om kroppen hans skulle forgå. Da lykkes han i å oppnå målet sitt.

Buddha uttalte sin store beslutning slik:

«La kroppen min tørke ut i denne stillingen. La beina, kjøttet og huden forsvinne. Min kropp vil ikke bevege seg en tomme fra denne stillingen før jeg oppnår den høyeste opplysning som er vanskelig å oppnå selv med mange livs sammenhengende anstrengelse.»
(Iha’sane shus’yatu me shariiram’, tvagasthima’m’sam’ pralayainca ya’tu, apra’pya bodhim’vahukalpadurlabha’m’, naeva’sana’t ka’yamatashcalisyate.)

Så fullstendig urokkelig var beslutningen hos ham som siden er dyrket og beundret som «den barmhjertige opplyste».

«Mennesker blir store i kraft av fastheten i sine beslutninger. Uansett hvor liten en kan være, kan en bli stor i kraft av sin besluttsomhet. Hvis du er fast bestemt på å virkeliggjøre målet ditt vil du bli stor. Uten en fast besluttsomhet vil du ikke oppnå noen ting,» konkluderte Shrii Shrii Anandamurti.

Assagioli skriver i The Act of Will :

Man kan si at det høyeste og mest fullendte eksempelet på vilje til mening finnes i Gautama Buddhas liv. Da han innså hvilken lidelse menneskelivet innebar, fant han ingen fred; han innledet en intens søken etter årsakene til lidelse og måter å eliminere dem på. I mange år prøvde han forskjellige metoder, deriblant streng askese, men uten å lykkes. Til slutt, gjennom iherdig meditasjon under det navngjetne bodhi-treet oppnådde han opplysning. Han ”så” i et lysglimt alle mekanismene, sammenhengen, som skaper lidelse og som binder menneskeheten; det han kalte ”årsakshjulet”. Og han så også hvordan man kan bryte denne lenken og oppnå frihet. I opplysning fant han meningen og løsningen på livets problemer. Han banet vei og viste en vei for at andre skulle kunne følge etter.

Men denne opplysningen var resultatet av og belønningen for hans viljeshandling. Som D.T. Suzuki beskriver det:

Det viktigste faktum som ligger til grunn for opplevelsen av opplysning, er at Buddha gjorde de mest anstrengende forsøk på å løse problemet med uvitenhet, og tok sin ytterste vilje i bruk for å bringe sin kamp til en vellykket avslutning. … Opplysning vil derfor måtte omfatte vilje så vel som intellekt. Det er en intuitiv handling født av viljen. … Buddha oppnådde dette målet da en ny innsikt åpenbarte seg i ham mot slutten av hans evige grubling over forfall og død. … Men han hadde en urokkelig vilje; han ønsket, med sin hele og fulle vilje, å nå inn til sakens kjerne; han banket og banket inntil uvitenhetens dører ga etter; og de slo opp for et nytt perspektiv som tidligere aldri hadde vist seg i hans intellektuelle synsfelt. (Daisetz Teitaro Suzuki, Essays in Zen Buddhism, s. 126, Grove Press, 1986.)

Del med andre...Email this to someoneShare on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn