Glede

To menn som begge alvorlig syke delte rom sammen på sykehuset.
Den ene skulle sitte opp i sengen en time om ettermiddagen for å tømme lungene for vann. Sengen hans var ved vinduet i rommet.
Den andre måtte ligge på ryggen hele tiden. De snakket i timevis
- om konene sine og familiene, hjemmene, jobbene, om da de var i militæret, på ferie osv.

Hver ettermiddag når mannen ved vinduet fikk sitte opp i sengen fordrev han tiden med å beskrive for romkameraten alt han kunne
se utenfor vinduet.

Mannen i den andre sengen begynte å se fram til de timene da livet hans fikk en større mening og fikk liv gjennom alt som skjedde og som var så fargerikt der utenfor vinduet.

Vinduet vendte ut mot en park med en deilig sjø. Ender og svaner pilte rundt på vannet der barn seilte små trebåter og lekte. Unge kjærester spaserte arm i arm blant blomster i alle slags farger. Store mektige trær omkranset landskapet, og langt borte kunne man se byens staselige konturer. Når mannen ved vinduet beskrev alt dette i minste detalj, pleide mannen på den andre siden av rommet å lukke øynene og forestille seg hvordan det var.

En varm ettermiddag beskrev mannen ved vinduet et musikkorps som passerte. Selv om den andre mannen ikke kunne høre korpset kunne han se det for sitt indre når herren ved vinduet beskrev det med sine malende ord.

Dager og uker gikk. En morgen, da sykepleieren kom for å sørge for at de kunne bli badet, fant hun mannen ved vinduet død. Han hadde gått fredelig bort mens han sov. Hun ble trist over det som hadde inntruffet og tilkalte hjelp for å få kroppen brakt bort.

Så snart han syntes det var passende, spurte den andre mannen om han kunne flytte bort til vinduet. Sykepleieren syntes det bare var fint, og etter å ha forvisset seg om at han hadde det bra på sin nye plass forlot hun rommet. Langsomt og med en god del besvær reiste mannen seg opp på den ene albuen for å ta et første blikk på verden utenfor siden han var kommet til sykehuset. Endelig skulle han få oppleve gleden over selv å se alt dette. Han strevde ordentlig og kom seg langsomt opp for å se ut av vinduet ved sengen.

Det viste ut mot en bar vegg. Mannen spurte sykepleieren om hva det kunne ha vært som hadde fått den avdøde romkameraten til å beskrive så vidunderlige ting utenfor dette vinduet. Sykepleieren svarte at mannen var blind og ikke kunne se veggen. Hun sa: "Kanskje han bare ville oppmuntre deg."