Kabirs salte visdom

Kabir var en fattig vever på 1500-tallet i India. Han var åndelig
opplyst og kjent for å oppfordre hinduer og muslimer til å forene
seg hinsides alle religiøse dogmer og begrensninger. Noen vil kanskje
si at en del av visdommen hans er mer salt enn den er søt. Her er noen perler fra hans enorme skattkiste
― så kan du dømme selv!

Alle sier ord, ord. Det virkelige ordet har ingen form.
Det finnes ikke på tungen. Se det, prøv det, grip det.

Hjertet sier: gå når? Sinnet sier: bryte opp når?
I et halvt år grubler du. Byen ligger noen hundre meter borte.

Klær av kjærlighetssilke, ta dem på og dans!
De skinner av en skjønnhet som snakker sant med sinn og kropp.

Hvis du vet at du lever, finn meningen med livet.
Livet er en gjest av det slaget som du ikke treffer på to ganger.

Bruk styrken i din egen arm, slutt med å håpe på andre.
Hvorfor skulle du dø av tørst når bekken sildrer gjennom din egen tomt?

Hvorfor renne rundt og tilby vann? Det finnes et hav i alle hjem.
Hvis en er tørst, vil en drikke for enhver pris.

I speilsalen renner bikkja rundt.
Med sitt eget speilbilde foran seg dør den bjeffende.

Døende, døende, verden fortsetter å dø, men ingen kan dø ordentlig.
Ingen dør sånn at en ikke må dø igjen.

I hjertet et speil, men uten å vise noe ansikt.
Du vil se ansiktet når hjertets dobbelthet forsvinner.

Det beste av alle gode ting er et sant hjerte.
Uten sannhet ingen glede, selv om du forsøker deg med millioner av triks.

Belærende og prekende, munnen full av sand.
Mens de våket over andres jordstykker, ble deres egne avlinger spist opp.

O svane, perlene som ligger der på et gyllent fat er til salgs.
Hvis du ikke kjenner hemmeligheten, hva kan gjøres for deg?

O svane, du er sterk, men vanene dine er svake.
Du er stenket med skitne farger og ligger med forskjellige elskere.

Hvorfor står dådyrhunnen svekket ved det grønne tjernet?
Ett rådyr, hundre tusen jegere. Hvordan unnslippe spydet?

Hun tilhørte en, deretter mange: en hore har mange ektemenn.
Hvem skal hun gravlegges med, alles kvinne?

Jeg trodde du var av svanens art og søkte ditt selskap.
Hvis jeg visste du var en gal trane ville jeg ikke latt deg røre meg.

Sleng ut uverdige tanker, gjør det beste ut av ditt liv.
Slutt med å vagge som en kråke, kom til meg som en svane.

Et fugleskremsel av eter, luft, lys vann og jord; jeg lagde en innretning.
Si meg du lærde, hva er størst: ord eller skapning?

Farge kommer av farge. Jeg ser alle farger i én.
Hvilken farge har et levende vesen? Finn svaret, hvis du kan.

I eter, luft, lys, vann og jord; én hemmelig ting.
Det er et sjeldent menneske som finner mysteriet, beviset, den opplystes ord.

De vil ikke lytte til visdom og vil ikke tenke selv.
Kabir fortsetter med å rope mens verden passerer revy.

Brannen i havet ryker ikke. Hvem vet det?
Den som dør brennende, og den som satte fyr på.

En dråpe faller i havet - alle vet.
Havet oppslukt av dråpen - et sjeldent menneske vet.

Du gjentar versestrofen for deg selv, uten å fatte den. Skrittene dine fører ikke noe steds hen.
Elven strømmer videre; hvor kan en fot settes ned?

Mange siere, ingen fattere.
La bare sierne renne bort hvis de ikke fatter.

Klargjør tingene en etter en, det som kan klargjøres.
Den som taler med to tunger blir hardt truffet.

Inne i løvefrakken raser en geit.
Du kjenner den på stemmen; ord røper.

Den som ikke kan tie bærer et usant hjerte.
Ikke hold deg til en sånn person som en eller annen gang vil vende seg mot deg.

Gode ord, dårlige ord, fram og tilbake går tungen.
Sinnet gir en dult i den ene og andre retningen. Det er Døden som står og dytter på husken.

Mørketiden er fæl, verden er blind, ingen hører hva som blir sagt.
Når jeg snakker til noen til hans eget beste, spretter en ny fiende av meg opp.

Hvis jeg sier det som det er får jeg juling. Når sløret er oppe er det ingen som ser noe.
Hunden gjemmer seg under høystakken. Hvorfor si noe og få fiender?

Jeg snakker for alle, men ingen kjenner meg.
Det var greit da og er greit nå. Tider forsvinner, jeg forblir den samme.

Det er sånn tale som ingen kan se.
Kabir sier, lytt til ordet som snakkes i alle legemer.

Tvil sliter hele verden i stykker, ingen kan slite i stykker tvil.
Bare den som tilintetgjør tvil kan fatte ordet.

Grip roten, noe skjer. Ikke vær fortapt i forvirring.
Sinnets hav, havets bølger ― ikke la tidevannet feie deg bort.

Malstrøm, malstrøm ― de ubevisste drukner.
Kabir sier at den reddes hvis hjerte kan skjelne.

Apen og trekkspilleren, skapelse og sinn.
Han får den til å hoppe og danse, og fører den bort i bånd.

Nektar i en beholder, lukket igjen og igjen.
Hvis du møter noen som deg selv, bland den ut og server.

De tre verdenene ble stjålet, alles alt ble tatt.
Tyven hadde ikke hode, så ingen kjente ham igjen.

Det å se møllen gå rundt får tårene på glid.
Ingen som faller mellom steinene kommer fra det hel.

Ære være den som vet og tester.
Den opplyste ga sukker, tåpen så salt.

Plant et lite frø, høst 80 kilo.
Døden har satt sitt telt, han vandrer natt og dag.

Gi avkall på deg selv, tilbe det Høyeste; gi slipp på misdannelsene fra topp til tå.
Ikke vær redd for livet; kjernen i åndelighet.

Med sine klikker og forsamlinger ble verden lamslått.
Vær upartisk, tilbe det Høyeste, slå deg sammen med de gode og vise.

De store fortsatte i sin storhet, ego i hvert et hår.
Uten å kjenne den opplyste blir alle stender laverestående.

Uten levende vesener kan ikke vesener leve, liv er grunnlag for liv.
Vær god mot andre, ta vare på dem. Tenk over det, du lærde.

Så lenge stjernene glitrer kommer ikke solen opp.
Så lenge skapningene blafrer i karma kan de ikke være vise.

Hold deg til de gode ― de driver bort sykdom.
De skjendige og tåpelige gjør deg gal natt og dag.

Ikke drep en stakkars skapning, vi deler alle ett åndedrett.
Selv om du hører tusen liknelser vil du ikke gå fri for den døden.

Ikke drep en stakkars skapning, den kommer til å gjøre det samme mot deg.
Reis på pilgrimsreiser, gi millioner av juveler til gudene, men du blir ikke reddet.

Mye tynnere enn vann, mer subtil enn røyk,
raskere enn vinden, Kabirs venn.

Verden druknet i et øyeskygge-hus.
Ære være den som kommer inn og ut.

De har tatt all fisken for å selge den utenfor fiskerens hus.
Øynene dine er rødsprengte, hvorfor lot du deg vikle inn?

Hvordan er verden? En saueflokk.
En detter i grøfta, resten hopper etter.

Den veien er vanskelig, ingen burde gå den.
Når en først har begitt seg inn på den er det ingen vei tilbake. Hvem har noen gang vendt tilbake med dårlig nytt?

Alle la i vei herfra med bør etter bør lastet opp.
Ingen kom derfra. Løp og prøv å spørre.

Brennende sand i kroppen.
Alle lever i sorgens skygge.

En drømmer våkner av søvnen, slår opp sine øyne og ser
skapningene raner hverandre og ingenting tapes eller vinnes.

Skaff deg forsyninger her og nå, veien videre er humpete.
De strømmer på for å kjøpe seg himmelen, der det verken finnes selger eller butikk.

Det Ene entret alt, alle entret Det.
Kabir entrer kunnskap. Ingen dobbelthet.

Sånn er det Høyeste, så ikke vær en tåpe.
Så mye relativt, så mye absolutt ― kna dem til én tanke.

Gå hjem, doktor, her er det ingen som spør etter deg.
Den som påførte denne byrden får ta seg av den.

Hvordan kan jeg uttrykke det hemmelige ordet?
Hvordan kan jeg si at det Høyeste ikke er sånn, og at det Høyeste er sånn?
Hvis jeg sier at det Høyeste er inni meg, er det en urett mot skapelsen.
Hvis jeg sier at det Høyeste er utenfor meg, er det løgn.
Det Høyeste forener det indre og ytre i ett udelelig hele;
det bevisste og det ubevisste er begge det Høyestes fotskamler.
Det Høyeste er verken uttrykt eller gjemt, det Høyeste er verken åpenbart eller skjult:
det finnes ikke ord for å beskrive hva det Høyeste er.

Gjengitt fra flere samlinger av Kabirs tanker og diktning.