Menneskenaturen

Det raste en voldsom skogbrann. Ved bredden av den store floden møttes to dyr som ennå ikke hadde kommet seg i sikkerhet. Den ene var en skillpadde som hadde brukt lang tid på å komme seg ut av skogen. Den andre var en skorpion, som ingen ville ha noe med å gjøre fordi den giftige halepiggen alltid stakk.

"Å vær så snill og ta meg med," ba skorpionen tynt. "La meg sitte på ryggen din så kommer vi over i sikkerhet begge to."
"Men du bare stikker meg," svarte skillpadda, "og da dør jeg."
"Ikke denne gang, ikke denne gang," svarte skorpionen, "for hvis jeg stikker deg nå så dør jeg også."
Det syntes skillpadda hørtes rimelig ut og lot den andre komme opp på det tykke ryggskallet sitt før den la på svøm over floden.

Midt utpå ga skorpionen skillpadda et dødelig stikk.
"Hva har du gjort, hva har du gjort, hvorfor stakk du meg," gispet skillpadda i det den døde, "nå drukner jo du også ..."
"Jo," svarte skorpionen, "men jeg klarte ikke å la være, det er sånn jeg er."

En mann i en båt overhørte de to. Han la øyeblikkelig over mot bredden der skogbrannen raste der han ga seg til å redde skorpioner som lå i vannkanten og kavet. De giftige dyrene stakk og stakk; en etter en stakk de mannen i hånden når han løftet dem opp i båten sin, og der fortsatte de å stikke ham i føttene og bena hans mens han fortsatte å redde nye opp av vannet.

En mann i en annen båt ropte over til ham: "Hva er det du driver med, stopp, stopp! De er giftige!"
Den andre svarte: "Det er skorpionens natur å stikke og det er min natur å elske. Hvorfor skulle jeg slutte å elske bare fordi det er naturlig for dem å stikke?"