Et av våre mange medlemmer som bruker psykosyntese i sitt yrke er Vibeke Risvig Stenersen ved Risvig Dialoghus, Sandvika.
“Jeg pleier å si at det er like utfordrende å trene mentalt, som å trene fysisk.”
Vibeke, hvem er du og hva jobber du med nå om dagen?
Jeg heter Vibeke Risvig Stenersen, 47 år, og har jobbet som psykoterapeut siden jeg startet min egen praksis i 2008, direkte etter endt utdannelse. I dag driver jeg den samme praksis i et kontorfellesskap med andre selvstendige næringsdrivende som jobber med mennesker innen bla. karriereveiledning. Selv jobber jeg med klienter på mitt kontor rundt tre dager i uken, og jobber to dager i uken med eldre (sosialt og samtaler) hjemme hos kundene.
Hva er din utdanningsbakgrunn?
4-årig utdannelse (2004-2008) Dipl. samtaleterapeut ved HumaNova i Oslo, senere påbygg som sertifisert Coach (European Mentoring & Coaching Council – EMCC) også dette ved HumaNova. Jeg har over åtte års erfaring med samtaleterapi, parterapi og coaching, og jeg jobber med både voksne og ungdom med lettere psykiske lidelser eller livstilsproblematikk og egenutvikling.
Hva har du brakt med deg fra utdanningen i psykosyntese og erfaringer du fikk gjennom det?
Jeg var 18 da jeg fikk mitt første barn og fikk aldri tid til å ta utdannelse eller reflektere over hvilken retning jeg ville gå i mitt fremtidige arbeidsliv. Det ble litt tilfeldig at jeg endte innen salg og markedsføring, der jeg hadde en god og spennende karriere i mange år. Etter hvert ble det påtrengende at jeg følte jeg gikk i et hamsterhjul, og lengtet etter å jobbe med noe som ga mer mening både for meg og for andre. Jeg ville jobbe med mennesker.
“Ubevist søker vi ofte ‘raske løsninger’ utenfor oss selv,
mens ‘løsningene’ i virkeligheten finnes i oss.”
Da jeg som 32-åring begynte å undersøke retninger og muligheter ble det etter hvert klart for meg at psykosyntesen og dens metoder var helt riktig, og at det var dette jeg ville. Det ble fire tøffe år, spesielt det første året da vi jobbet med å «røske» opp i og bli kjent med våre egne historier og mønstre. Noe jeg ikke viste da at jeg trengte så inderlig.
Det var da jeg ble kjent med begrepet «delpersonligheter», (mønstre, fasetter, sider…) som for alltid endret min måte å se, takle- og forholde meg til egne utfordringer og følelser i livet. Jeg så at vi alle består av et mangfold av «delpersonligheter», og at de trengs for gi vårt Selv et språk og agering, men at de ofte styrer oss etter gamle og uhensiktsmessige/usanne sannheter. Jeg ble nå for første gang kjent med meg selv på et annet plan, og jeg ble modigere i å kjenne på hva som lå under mine forskjellige mønstre.
Jeg lærte om «aksept», og at dette ikke er det samme som å «like», men at ved å «slippe/akseptere» kan energi frigjøres til å skape nye bånd med en selv og andre. Jeg opplevde at det av og til ER så enkelt som å «gi slipp».
Psykosyntesen ga meg konkrete verktøy for bla. øve opp mer positiv «selvsnakk» når jeg trengte det. Jeg lærte at jeg selv var mitt største hinder og at jeg selv kunne bli min egen største heiagjeng. Med innsikten ble jeg mindre avhengig av omverdens synsinger og bekreftelser.
Vi kan bygge opp en mer konkret, bevist og kognitiv måte å forholde oss til oss selv, våre tanker og utfordringer på, og se at vi ikke trenger å la tidligere» automatiske reaksjoner og fluktveier» (beskyttelse) ta over, når ubearbeidet fortid/opplevelser trigger, eller vi møter tøffe hendelser. Noe vi alle gjør i større eller mindre grad og ofte automatisk og ubevisst.
“Både fysisk og mental trening kan gjøre oss slitne i en startfase, og det kan være fristende å gå tilbake til gamle vaner (mønstre).”
Noe av det aller viktigste jeg har fått med meg fra utdannelsen i psykosyntese, og som alltid vil være endret og forankret i meg, er en ny tråd/livsfilosofi: Vi trenger ikke bære på så mye smerte, det er mulig å gi slipp, det er mulig å velge, og det er vi selv som har nøkkelen. Det gir en frihetsfølelse, selv om det kan være en tøff jobb.
Jeg pleier å si at det er like utfordrende å trene mentalt, som å trene fysisk. Har du aldri løftet vekter før må du begynne i det små, samt trene på en hensiktsmessig måte for å få ønsket fremgang. Er du vant til å tenke negative tanker krever det innsats og øving å snu til positive tanker. Det handler om å se seg selv, være ærlig med seg selv, og bli kjent med sitt indre.
Både fysisk og mental trening kan gjøre oss slitne i en startfase, og det kan være fristende å gå tilbake til gamle vaner (mønstre). Det er naturlig at det vante føles lettere både på mentalt og fysisk plan, men det er ikke dermed sagt er det er det rette for oss.
Ubevisst søker vi ofte ”raske løsninger” utenfor oss selv, mens ”løsningene” i virkeligheten finnes i oss. Det handler om å endre kurs og filosofi mentalt. Det er fullt mulig! Vi har alle flere sider, vi er ikke enten-eller. Løsningen på et lykkeligere liv, som så mange higer etter, er ikke å BLI noe, men å VÆRE mer av den du egentlig er. ! For å få til det må vi stanse opp og lytte til oss selv, våge å se hvilken resonans man gir i sitt eget liv og i relasjoner.
Utdannelsen ved HumaNova besto av mye teori, men gjennom stadig forankring i parallelle egenlærings-baserte oppgaver under hele perioden har jeg følt hvordan det kan være å jobbe med seg selv. Det har gitt meg en større forståelse og empati når jeg i dag sitter med klienter. Jeg vet at jeg ikke bare kan fortelle en klient hvordan de kan endre og løse… Det må gjøres gjennom egen erfaring, gjennom å kjenne det på og i kroppen, gjennom å få opplevelser av at noe nytt er mulig. Gjennom å våge å kjenne på det smertefulle og skumle… Jeg som terapeut blir fortsatt ydmyk når jeg opplever at jeg kan være et menneske som andre stoler nok på til at det blir trygt å gå inn i det.
Har du noen råd eller tips som du kan dele med noen som ønsker å prøve seg i fagfeltet?
Går du med et ønske om å jobbe med mennesker? Ta skrittet! Utdannelsen ved HumaNova gir deg en verdi i form av egenutvikling som du kan bruke i møte med mennesker overalt og i alle situasjoner, uansett om du ender med å jobbe som terapeut eller ikke. Samtidig er det viktig å være realistisk om du ønske å drive egen praksis. ”Terapeut/psykolog-jungelen” er stor, og det er ikke lett å bli synlig.
Som psykoterapeut har du ingen beskyttet tittel og oppfattes fortsatt som ”alternativ behandler” av helse-Norge. Dermed får vi bla. ikke refusjonsavtale med Staten, selv om vi er blitt momsfritatte. Min erfaring er likevel at mange, uansett økonomi, tar seg råd til en samtalepartner, og at det ofte ikke er behov for langvarige prosesser. Jeg personlig er glad for at jeg tok akkurat denne utdannelsen. Jeg har en stor verktøykasse, føler meg godt rustet i møtet med klienter, og ikke minst har jeg gjennom utdannelsen og integrering av psykosyntesen i meg selv, mot og evne til å møte alle type mennesker der de er.
Å starte egen praksis å bygge opp et navn tar tid. Vi er jo ikke som frisører, der en fornøyd kunde kommer tilbake hver 6. uke resten av livet. Vi jobber for at klientene våre skal bli ”uavhengige” av oss. Rent økonomisk kan det være lurt å starte i deltid, og ha andre ben og stå på innledningsvis. Samtidig er det viktig å gå for det du vil, finne veier der du kan formidle din praksis, f.eks. via legekontorer og andre.
Samtaleterapeut Vibeke Risvig Stenersen treffes på: Risvig Dialoghus, Engervannsveien 39, 1337 Sandvika www.risvigdialoghus.no