Assagioli om terapi

rassagioliI tredje kapittel av sin grunnbok Psychosynthesis, ”Generell gjennomgang og utforsking av det ubevisste”, kommer Assagioli inn på hvordan psykosyntesebasert terapi kan utvikles. Det første skrittet, som antydet i samme boks første kapittel, ”Dynamisk psykologi og psykosyntese”, er å skaffe seg omfattende kunnskaper om de bevisste og ubevisste aspektene av ens personlighet. Gjennom denne prosessen begynner klienten å erfare at en kan se seg selv objektivt.

Å føre dagbok kan være en god begynnelse, foreslår Assagioli. En biografi er et annet kraftig verktøy. En muntlig biografi kan være tilstrekkelig for noen, men det er best å få til en skriftlig biografi:

I sitt første møte med terapeuten, kommer klienten gjerne med diverse spontane usammenhengende biografiske momenter. Dette gir god anledning til å foreslå at vedkommende burde skrive en biografi i kronologisk orden, slik at en kan bli bedre kjent med seg selv, og kan gi terapeuten nyttig informasjon.[2]

Dette har også en viktig kvalitativ fordel, påpeker Assagioli. Skriveprosessen aktiviserer både ens bevisste og ubevisste sider:

Selv om en begynner med å skrive om det man har et bevisst forhold til, hender det ofte at det kommer opp ting som en tidligere ikke tenkte på, og som enkelte ganger kan være overraskende. Dette dukker opp fra ubevisste plan. For å si det billedlig – ”det ubevisste griper hånden”. Det ubevisste innholdet kan fremtre på mange forskjellige måter, også fra tid til annen gjennom det merkelige fenomenet automatisk skriving. Den kvalitative forskjellen på muntlig og skriftlig fremstilling er ofte overraskende stor; vi ser at folk uttrykker visse aspekter av sin personlighet når de skriver og andre når de snakker.[3]

Forholdet terapeut / klient

I 1974 uttalte Assagioli i et intervju med Beverly Besmer, som studerte ved instituttet i Firenze på 1970-tallet med Piero Ferrucci og under veiledning av Assagioli:

«Psykosyntese oppsto som og brukes fremdeles som en terapi for nervøse og psykologiske forstyrrelser og deres psykosomatiske følger for kroppen. Men den utvikler seg mer som en forebyggende medisin. En kan kalle det ’mentalhygiene’. Et annet viktig bruksområde er selvaktualisering, i betydningen full aktivitet av personlighetens ulike funksjoner. Et annet område er mellommenneskelige (interpersonlig) relasjoner. Enkeltmennesket er ikke isolert, men eksisterer i et nettverk av personlige relasjoner. I psykosyntese har vi utviklet studiet av mellommenneskelige relasjoner i betydelig grad. Den første grunnleggende relasjonen er par. Det første paret er mor–barn. Senere kommer parforholdet mellom kjønnene.

«En annen personlig relasjon er den mellom terapeut og klient og mellom lærer og elev. Her er det riktig å gjøre det klart at det kan og bør være et ekte mellommenneskelig forhold som ikke består av den overføringen som psykoanalyse snakker om, det vil si å projisere infantile drifter og fantasier på terapeuten. Dette kan skje til å begynne med, men det som virkelig kan utvikle seg er et genuint konstruktivt forhold mellom terapeut og klient. De ulike stadiene i dette mellom-menneskelige forholdet er beskrevet i mitt skrift ”Jung and Psychosynthesis”:

«a) Overføringen – Freuds opprinnelige betydning av begrepet, det vil si projiseringen på legen av pasientens impulser, tilknytninger og emosjoner som vedkommende hadde til sine foreldre i barndommen;
b) Den spesifikke relasjonen som oppstår som en følge av det som kan kalles den terapeutiske situasjonen. I denne representerer og utøver terapeuten en essensiell ”foreldre-funksjon”. Vedkommende må, i en viss utstrekning, påta seg rollen og oppgaven som beskytter, rådgiver og veileder;
c) En menneskelig relasjon som utvikler seg etter hvert som behandlingen skrider fram og skaper psykologiske reaksjo- ner på ulike nivåer og av ulike slag. Overgangen fra den andre til den tredje typen relasjon er verdifull, til og med uunnværlig, av flere ulike årsaker; fremfor alt for å fremme klientens økende selvstendighet;
d) Oppløsningen av relasjonen ved behandlingens avslutning. Dette er et kritisk punkt som må håndteres med visdom. Jeg sa ’oppløsning’ og ikke opphør av relasjonen, fordi den positive relasjonen siden kan fortsette i en eller annen form, enten som vennskap eller samarbeid eller begge.”[4]

Trond Øverland

[1] ”Training, A Statement”, Roberto Assagioli. Psychosynthesis Distribution, Massachusets, USA i samarbeid med Istituto di Psicosintesi, Firenze. www.psykosyntese.dk/a-167/
[2] Psychosynthesis, s. 70.
[3] Ditto.
[4] ”Psychosynthesis: Height Psychology”, april 1974. Publisert i Interpersonal Development, nr. 4, 1974.

Del med andre...Email this to someoneShare on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn