Livs- og vekstkriser

Kriser innleder oppvåkninger, i følge psykosyntesen.
Psykosyntese omdefinerer livs- og vekstkriser til å handle om behov for noe nytt, mer meningsfullt og tilfredsstillende.

Menneskers lengsel etter et rikere og mer harmonisk liv fører til stadig nye former for oppvåkning og oppbrudd, som i seg selv gjerne er forbundet med smerte, forvirring og forstyrrelser som kan finnes i ethvert oppbrudd og overgang i livet. Livskriser og «voksesmerter» handler ikke bare om forstyrrelser og lidelser i det indre underbevisste, men også om kallet fra og lengselen etter større liv.

Mange har problemer, når de kanskje synes de ikke burde hatt det, og kvier seg for medisinsk og annen behandling for sitt stress, depresjoner osv. En del behøver muligens medisiner i første omgang, men antakelig ikke alle som behandles slik i dag. Generelt synes medisinforbruket å være for høyt og avhengighetsterskelen for lav. Mange opplever å bli feilmedisinert og sittende igjen i ”sykdomsbildet”.

Det moderne menneskets mer omfattende utviklingsnivå, dets sammensatte personlighet, en mer undersøkende innstilling, og stadig nye mellommenneskelige og sosiale forhold, har gjort oppvåkning til en mer vanskelig og komplisert prosess enn tidligere.
– R. Assagioli

Voksesmerter langt opp i årene

For mange er hovedproblemet at både en selv og omgivelsene er presset og i krise. Når hele familier, byer og tettsteder, land og det globale samfunnet befinner seg i krise er det ikke enkelt å holde seg upåvirket. Dagens samfunn preges mer og mer av at barn vokser opp med et svært opprivende og voldsomt verdensbilde, som nære omsorgspersoner ikke alltid greier å demme opp for. Trykket og hastigheten bare øker, og det blir vanskeligere for stadig flere å sortere mellom hva som er godt ment, hva som er sant, usant, kommersielt, destruktivt, konstruktivt, osv.

Ikke minst resulterer sosial oppløsning i voksende ensomhet. Indre isolasjon gjør mennesker passive i forhold til små og store utfordringer. De kan lett synke hen i avmakt i stedet for å gå i gang med de mulighetene for vekst og utvikling som faktisk presenterer seg

Kriser og oppvåkning

Til tider blir utfordringene mer dramatiske og omfattende enn ellers. Dette kan i seg selv føre til det psykosyntesen definerer som ”oppvåkning”. Uansett vil en oppvåkning eller vekstkrise kunne virke forvirrende og til og med smertelig. På sett og vis er det som å oppleve en vanskelig pubertet på nytt; igjen skal en ut av en umodenhet og inn i noe mer helstøpt og velfungerende.

Uten god støtte og retning kan resultatet bli at vi stopper opp og kanskje sporer av i møte med det som kunne vært inngangen til noe virkelig nytt og meningsfullt.

Livs- og vekstkriser i psykosyntese

I psykosyntese innebærer oppvåkning til livskriser først og fremst muligheter og potensialer. Personlig oppvåkning er en lang og besværlig reise, en spennende ferd gjennom fremmede land fulle av overraskelser, vansker, og til og med farer:

Oppvåkning innebærer en drastisk forvandling av personlighetens ”normale” elementer, en oppvåkning av hittil slumrende potensialer, en heving av bevisstheten til nye verdener, og en måte å fungere på i en ny indre dimensjon. Det bør derfor ikke overraske noen at en så stor forandring, en så total forvandling, kjennetegnes av flere kritiske stadier som ikke sjelden følges av diverse nervøse, emosjonelle og mentale problemer.

Livskriser er selvfølgelig ikke noe nytt. Men antallet slike kriser øker i takt med det økende antallet mennesker som, bevisst eller ubevisst, søker seg mot et mermeningsfullt liv i en verden som ikke alltid legger til rette for det. Dermed blir avstanden stor mellom det indre livet, som bevisst eller ubevisst lengter etter noe mer, og den ytre tilpasningen til omstendigheter som ikke harmonerer med den egentlige livskraften. Den raske teknologiske utviklingen, informasjonsflommen, tiltagende kulturutveksling, og et generelt press på økonomi, politikk og andre grunnleggende samfunnsforhold bidrar bare til at denne avstanden mellom det indre og det ytre blir mer dramatisk.

Før i tiden kunne en moralsk omvendelse, en enfoldig, helhjertet hengivenhet for en lærer eller en frelser, eller kjærlig overgivelse til Gud, være nok til å åpne portene til et høyere bevissthetsnivå og gi en følelse av indre enhet og oppfyllelse. I dag derimot spiller de mer varierte og motstridende aspektene av det moderne menneskets personlighet inn og trenger å bli forvandlet og harmonisert med hverandre; menneskets grunnleggende drifter, emosjoner og følelser, kreative forestillingsevne, vitebegjærlige sinn, selvsikre vilje, og også mellommenneskelige og sosiale forhold.

Differensiert behandling

Hvordan takler vi vekstkriser? Assagioli påpekte at konvensjonell psykopatologi (les: «behandlingsapparatet») har lagt ensidig vekt på sykelige manifestasjoner og menneskenaturens lavere aspekter. Motivet for utredning og behandling er å få pasienten normal, et utgangspunkt som umulig kan gi et tilfredsstillende resultat hvis det er slik at årsakene til krisen seltt ikke er «normal». Resultatet av mye konvensjonell behandling kan også bli at pasienter enten forblir unormalt syke, eller kommer inn i en «normaltilstand» oppleves som utilfredsstillende og uforløst både av de som blir behandlet og behandlerne.

Uberettiget, generalisert anvendelse av de mange oppdagelsene innen psykopatologi på normale menneskers psykologi har gitt et heller trøstesløst og pessimistisk bilde av menneskenaturen. Det er en tendens til å anse menneskers høyere verdier og ferdigheter som avledet av de lavere driftene. Dessuten er mange viktige forhold og funksjoner blitt utelatt eller oversett: intuisjon, kreativitet, viljen og selve kjernen i menneskets psyke – Selv.

Så behandlingen eller framgangsmåten vil måtte være forskjellig for mental sykdom på den ene side og på den andre side kriser forårsaket av eksistensielt oppbrudd og menneskelig oppvåkning. I reelle sykdomstilfeller kan det være aktuelt med kortvarig eller langvarig psykiatrisk behandling. Ved oppvåkning vil framgangsmåten i stedet kunne ta form av et mer eller mindre selvstendig indre og ytre utviklingsarbeid. På egen hånd eller i samarbeid med en egnet fagperson kan ny innsikt i og forståelse for egne krefter og muligheter vekkes og brukes.

Ord som helbredelse og helhetlig utvikling resonnerer med stor kraft i psykosyntesen. For å kunne bearbeide, forvandle og realisere sine muligheter, må mennesket fokusere på sitt potensial for friskhet og sunnhet. Arbeidet med å utrede utfordringer, ubalanser, frustrasjoner og forstyrrelser må hos utrederne og behandlerne kompletteres med utvikling av ens egen intuisjon, kreativitet, vilje og den grunnleggende kvaliteten i psykens kjerne. Det er et stort behov for større egenerfaring — å trenge dypere inn i sinnets hemmeligheter i praksis og ikke bare basere seg på teori og kunnskapsbasert læring.

Personlig og spirituell (åndelig eller transpersonlig) oppvåkning

For å tydeliggjøre litt mer hva selvrealisering virkelig innebærer, drøfter Assagioli to nøkkelbegreper fra eksistensiell humanistisk psykologi: aktualisering og realisering. Det var den transpersonlige psykologiens foregangsmann, Abraham Maslow, som begynte å bruke begrepet ”selvrealisering” om psykisk vekst og modning, oppvåkning og manifestasjon av latente potensialer i mennesket. Eksempler på dette er etiske, estetiske og religiøse opplevelser og aktiviteter.

Assagioli velger å bruke begrepet aktualisering i psykosyntese om arbeidet for å styrke og utvikle latente menneskelige egenskaper i personligheten, i den personlige psykosynteseprosessen som skjer rundt jeg-kjernen. Dette arbeidet foregår i bevissthetsfeltet, midt i ovaldiagrammet. Metoden er å gjøre ubevisst psyke bevisst, og forvandle og forankre det i en stadig mer velfungerende og personlig tilfredsstillende kjerne. Det overordnete målet for en slik personlig prosess er å etablere og videreutvikle en velfungerende personlighet med et godt integrert jeg i den dagligdagse bevisstheten.

Selvrealisering

Begrepet selvrealisering forbeholder Assagioli virkeliggjøring av Høyere Selv. Slik «S»elvrealisering er i psykosyntesen en videreføring av å først ha etablert og utviklet god kontakt med personlighetens kjerne. Når den grunnleggende personlige plattformen er godt fundamentert, vokser det i den nye eksistensielle tryggheten og fleksibiliteten gradvis fram en berikende uavhengighet i forhold til personlige begrensninger. En nærer ny og tiltagende interesse for, og aktiv deltakelse i forhold, tilstander, energier og krefter også utenfor personlige rammer og begrensninger.

Eksemplene på dette er mange: kunstnerisk utfoldelse, eventyrlige hobbyer som innebærer ny kontakt og utforsking utover kjente sfærer, ny utdanning, reiser, systematisk selvutvikling osv. Denne nye utviklingen – anelsen, opplevelsen eller bevisstheten om det synteserende Selvet (markert øverst i ovaldiagrammet) – innebærer ikke bare at personligheten blir styrket og utvidet. Den medfører at dimensjoner helt og holdent utenfor personligheten også blir en realitet: menneskekjærlighet, sosial intelligens, følelse av medansvar, begeistring, entusiasme, inspirasjon, intuisjon, omfattende tilstedeværelse, visdom og menneskelige grunnverdier. Således kalles denne større kjernen både for høyere og transpersonlig Selv.

Begrepet selvrealisering får i psykosyntese dermed en spirituell, eller transpersonlig, orientering. Assagioli fastslår like godt at alle mulige hendelser og stadier i den personlige psykosyntesen er et nødvendig forstadium til den åndelige psykosyntesen. Her siterer han igjen Maslow:

Selvrealisering bør ikke sees som en tilstand der alle konflikter er eliminert og full enhet er oppnådd en gang for alle. … Jeg vil si at selvrealisering er en personlighetsutvikling som frigjør personen fra ”mangelsykdommer” i sin utviklingsprosess, og nevrotiske (eller barnslige, eller fantasiaktige, eller unødvendige, eller ”uvirkelige”) livsproblemer, slik at vedkommende blir i stand til å møte, gjennomleve og gripe tak i de ”reelle” livsproblemene (de iboende og i siste instans menneskelige problemene, de uunngåelige, de eksistensielle problemene som det ikke finnes standardløsninger på). Selvrealisering er med andre ord ikke fravær av problemer, men en bevegelse fra faser eller uvirkelige problemer til virkelige problemer.*

Assagiolis egne livskriser

Før vi går videre med Assagiolis detaljerte drøfting av stadiene i oppvåkning, kan det skytes inn at det er mye som indikerer at han også her snakker av egen erfaring. Framstillingen kjennes personlig ekte og nær og så poengtert at en tenker at så mange mennesker som har våknet opp til sitt større Selv på denne måten kan ikke denne mannen ha kjent; mye av dette har han i stor grad fra seg selv.

I en omfattende kommentar om Assagiolis astrologiske fødselskart,** finner vi biografisk informasjon som mer enn antyder at Assagioli gjennomlevde en livskrise på 1930-tallet, da han selv var i 40-årene. På den tiden strevde han visstnok med sin tilnærmingsmåte i klientarbeidet, som var for ”vennlig og omsorgsfull” slik at den tappet ham fullstendig for energi. Han begynte i denne perioden for alvor å brytes med sin vilje, noe som skulle resultere i utgivelsen av den banebrytende boka The Act of Will nær 40 år senere.

Under 2. verdenskrig satt Assagioli en tid i fengsel. Dette oppholdet bak murene har han skildret som en åpenbaring. Fra å kjenne seg uutholdelig innestengt i det ytre utviklet han snart en indre tilstand av uendelig rom, ubundethet og fred i timevis med meditasjon hver dag. Da han kom ut av fengselet skrev han: ”Min oppgave er nå å fri mennesker fra deres indre fengsler.” Da han døde skrev han på et skrift om denne tiden, kalt ”Frihet i fengsel.” Senere under krigen ble han og hans familie for øvrig utsatt for betydelige påkjennelser. De måtte flykte fra fascistene og levde i en periode veldig stresset under åpen himmel. Dette var traumatiske hendelser som formodentlig bidro til hans eneste barn, sønnen Ilio, avled i ung alder. Disse traumatiske hendelsene bidro nok vesentlig, og får vi si konstruktivt, til Assagiolis eksistensielle fokus og faglige arbeid, slik det også skjedde med andre framtredende skikkelser innen humanistisk og eksistensiell psykologi, som for eksempel Viktor Frankl.

Så når klinikeren Assagioli skrider til verket og drøfter nødvendigheten av og realitetene i livskriser i oppvåkningsprosesser, er det med omfattende faglig og personlig erfaring i bagasjen.

Kritiske stadier i oppvåkning

Livskriser innebærer som allerede antydet dramatiske indre og ytre omveltninger, oppvåkning av energier og egenskaper som hittil har ligget brakk, bevissthetsheving til nye plan, ny indre virkelighet.

Et kjennetegn ved en så stor endring som dette, resonnerer han, er at den skjer gjennom ikke bare ett, men gjerne flere kritiske utviklingsstadier. En så fullstendig forvandling av den eksistensielle opplevelsen, som den transpersonlige virkeligheten innebærer, vil for de fleste ledsages av nervøse, emosjonelle og mentale problemer i en eller annen grad.

For å få en fornuftig forståelse av hva de enorme personlige problemene innebærer – utfordringene som framtrer når demninger brister og grenser brytes i personlighetens indre – valgte Assagioli å fokusere på friskhet. Vansker er ikke først og fremst nedbrytende og sykeliggjørende. De er potensielle ressurser som fører mennesker individuelt og i fellesskap videre fram mot det eller de mål de kan ha eller kan sette seg.

Assagioli deler livskriser, eller forstyrrelser, inn i fire ”kritiske stadier”:

  1. Kriser før oppvåkningen
  2. Kriser forårsaket av oppvåkningen
  3. Reaksjoner på oppvåkningen
  4. Faser i forvandlingsprosessen
  5. Kriser før oppvåkningen

Assagioli understreker at han bruker det symbolske begrepet oppvåkning fordi han synes det klart og tydelig sier noe om fornemmelsen av å bli klar over et nytt erfaringsområde, å åpne seg for en indre virkelighet som hittil har vært oversett. For å kunne forstå ordentlig de ”eiendommelige” opplevelsene som ofte innleder en slik oppvåkning, drøfter Assagioli først noen av det ”alminnelige” menneskets psykologiske trekk. Hans utgangspunkt er at folk flest ”lar seg leve” i stedet for å leve selv:

En tar livet som det kommer og bekymrer seg ikke for problemer som meningen med livet, dets verdi eller dets formål. En går inn for å tilfredsstille egne begjær, hengir seg til sansenytelse, og prøver å bli rik og oppfylle sine ambisjoner. Hvis en er mer moden, blir den egne tilfredsstillelsen underordnet oppfyllelsen av diverse plikter til familie og samfunn som er blitt en til del, uten å ta bryet med å forstå meningen med eller opphavet til disse pliktene. Kanskje anser vedkommende seg som ”religiøs”, og som en som tror på Gud, men ens religion er utvendig og konvensjonell, og når vedkommende har opptrådt i samsvar med sin kirkes befalinger og deltatt i dens ritualer, oppleves det som en har gjort det som kreves av en. Kort sagt tror vedkommende fullt og fast at den fysiske verden er den eneste sanne virkelighet, det som en kan se og røre ved.

Den direkte årsaken til oppvåkningen er forbundet med livssmerte:

Det kan hende at dette ”alminnelige mennesket” blir både overrasket og forstyrret av en forandring – plutselig eller langsom – i sitt indre liv. Dette kan skje etter en rekke skuffelser; ikke sjelden etter et emosjonelt sjokk, som tapet av en kjær slektning eller en svært god venn. Men noen ganger skjer dette uten noen klar årsak, og mens en er ved god helse og har det godt. Forandringen begynner da gjerne med en følelse av utilfredshet, av ”mangel”, men ikke mangel på noe materielt og bestemt. Det er noe vagt og uhåndgripelig som vedkommende ikke kan sette ord på.

Assagioli beskriver følelser av uvirkelighet og tomhet i livet. Når et menneske er kommet dit, sier han, kan det lett misforstå og feiltolke sin tilstand.

Mange som ikke innser betydningen av disse nye sinnstilstandene anser dem for å være skrudde innbilninger og påfunn. Bekymring for å komme i alvorlig mental ubalanse gjør at de prøver å motvirke dem på alle mulige måter. De gjør desperate forsøk på å gjenopprette forbindelsene til det vanlige livets ”virkelighet” som synes å gli ut av hendene på dem. Ofte kaster de seg med fornyet glød inn i en virvelvind av ytre aktiviteter, og søker hele tiden nye sysler, nye stimuli og nye sanseopplevelser. Dette og annet kan kanskje lindre den forstyrrede tilstanden midlertidig, men det klarer ikke å utrydde den helt. Den fortsetter å gjære i dypet av dem selv, der den undergraver fundamentet for deres alminnelige eksistens, og herfra kan den når som helst bryte frem igjen, kanskje etter lang tid, med fornyet intensitet. Tilstanden av uro og sinnsbevegelse blir stadig mer smertelig og følelsen av indre tomhet enda mer uutholdelig. Vedkommende føler seg distrahert; det er som om det meste av det som var livet nå er en svunnen drøm, uten at det er kommet nytt lys. I virkeligheten er et slikt lys på dette tidspunkt fremmed for en, for ellers kunne en jo ikke tro at det noen gang muligens skal komme til å opplyse en.

Denne tilstanden av indre forstyrrelse følges ofte av en moralsk krise. Samvittigheten våkner, eller blir mer sensitiv; en ny følelse av ansvar gjør seg gjeldende og vedkommende tynges av skyldfølelse og samvittighetskvaler. En dømmer seg selv hardt og blir offer for den dypeste motløshet. Det er ikke uvanlig at en kan ha selvmordstanker i denne tilstanden; for den det gjelder kan det synes som om fysisk tilintetgjørelse er den eneste logiske konklusjonen på det indre sammenbruddet og oppløsningen.

Assagioli understreker at det er store variasjoner fra en person til en annen når det gjelder indre opplevelser og reaksjoner. En del kommer aldri til dette akutte stadiet. Andre er der så å si i ett eneste sprang. Andre igjen slites mer av intellektuell tvil og metafysiske problemer, mens noen tynges mest av emosjonell depresjon eller moralsk krise. I denne forbindelse refereres det til den tidligere nevnte forvekslingen som kan oppstå mellom symptomer på mer morbide – ”lavere” – sykdomstilstander og forstyrrelser som følge av oppvåkning.

Disse forskjellige manifestasjonene av krisen minner mye om visse symptomer som anses som typiske for psykonevroser og borderline schizofrene tilstander. For enkelte innebærer krisen stress og påkjenninger som også gir fysiske symptomer, som nervøs anspenthet, søvnløshet og diverse andre problemer (fordøyelsesbesvær, problemer med blodsirkulasjonen, ubalanse i kjertelsystemet).

Symptomer på oppvåkning og mentalt forfall kan altså være sammenfallende, og det gjelder å finne ut om vedkommende befinner seg i oppvåkning eller i mentalt forfall.

Den differensierende diagnosen er som regel ikke vanskelig. Symptomene kan i og for seg synes å være identiske, men en eksakt analyse av deres opprinnelse, og en betraktning av hele klientens personlighet, og (viktigst av alt) erkjennelsen av vedkommendes faktiske eksistensielle problem, avdekker vesensog nivåforskjellene i de sykdomsfremkallende konfliktene. I de ”lavere” tilfellene finnes konfliktene mellom de ”normale” driftene, mellom driftene og det bevisste egoet, eller mellom egoet og den ytre verden (som regel nærstående personer, som foreldre, partner eller barn). I de tilfellene vi drøfter her, forårsakes konfliktene som nevnt av nye oppvåknende moralske, religiøse og åndelige tilbøyeligheter, lengsler, og interesser. Det er ikke vanskelig å få utredet disse når deres virkelighet og verdi først er erkjent, snarere enn å være bortforklart som rene fantasier, eller som internalisering av sosiale tabuer. Generelt kan de anses som resultat av utviklingskriser, av klientens personlige vekst.

Det finnes en mulig komplikasjon: I samme klient kan det finnes symptomer som, i varierende grad, stammer fra begge kilder, både oppvåkning og reell sykdom. Også i slike tilfeller er det avgjørende viktig å avdekke de ulike kildene til de forskjellige symptomene for å kunne utrede hvordan en best kan gå videre.

Kriser forårsaket av oppvåkningen

Åpning eller kontakt mellom bevisste og ubevisste plan kan gi en strøm av lys, glede og energi. Men som nevnt kan dette lyset også avdekke og sette mangler og ubalanser i personligheten i så grell kontrast at de framtrer mest som avvik, alvorlige forstyrrelser og den rene galskap. Ubalanser i personligheten kan bli langt fra enkelt å håndtere med blendende lys på seg – en slags eksistensiell sceneskrekk. Mygg kan bli til elefanter når uvesentlige bagateller og helt alminnelige svakheter blir overdrevent eksponert av overbevisste energier og ubehagelig avslørende klart lys.

Når sinnet er tydelig ute av balanse, når driftene, emosjonene og fantasien spinner av gårde, og nervesystemet er så tynt at det hviner og skriker som i en gammel skute i storm, kan det hende at forskjellen mellom jeget og Selvet viskes ut. Det kan bli fristende å flykte fra seg selv. Da kan det også oppstå ”forvirring mellom planene,” som Assagioli kaller det, og denne forvirringen er ofte noe pasient deler med lege. I slike tilfeller kan nemlig ”leger uten innsikt” lett feildiagnostisere og sette ”bekvemme” merkelapper på forstyrrelser, som ikke bidrar det minste til å avdekke og helbrede de reelle årsakene til forstyrrelsene.

Reaksjoner på oppvåkningen

Folk reagerer ulikt når de oppdager en ny virkelighet i seg selv eller utenfor. Hos noen kommer reaksjonene umiddelbart, hos andre kan de la vente på seg. Et menneske som en stund har levd i en strøm av kjærlighet kan plutselig oppleve å stå ensom og forlatt, naken og frossen i sig egen sårbarhet. Der det før fantes ikke annet enn hjertevarme og uendelig godhet, trer plutselig den tidligere personligheten fram med skarpere kanter og mer ubehagelige trekk enn noen sinne. Der vedkommende nylig badet i det mest lykksalige høyvann, står hun eller han nå til anklene i slaps og gjørme og med all slags søppel og rekved drivende i fjæresteinene.

Det personlige jeget våkner igjen og hevder seg med fornyet kraft. … Og dette mennesket, hvis moralske samvittighet nå er blitt mer edelt og nøyeregnende, hvis tørst etter fullkommenhet er blitt mer intens, dømmer seg selv hardere og fordømmer sin egen personlighet med ny heftighet. Vedkommende kan faktisk nære den feilaktige tro at en har falt dypere enn der en var før. Noen ganger kan også lavere tilbøyeligheter og drifter, som så langt har ligget og slumret i underbevisstheten, bli vitalisert av tilstrømningen av høyere energi, eller hisset opp til motstand av det oppvåknende menneskets innvielse. Dette faktum utgjør en utfordring og plage i den ukontrollerte måten de uttrykker seg på.

Til tider kan reaksjonen bli så sterk at den til og med får personen til å fornekte verdien og realitetene i sin nylige opplevelse. Tvil og kritikk kan romstere så mye i en at en kan bli fristet til å anse det hele som en illusjon, en fantasi eller en emosjonell rus. En kan bli bitter og sarkastisk, gjøre narr av seg selv og andre, og kan til og med vende sine høyere idealer og lengsler ryggen. Men uansett hvor mye en prøver, lar det seg ikke gjøre å vende tilbake til den gamle tilstanden. En har sett visjonen, og dens skjønnhet og tiltrekningskraft forblir en del av en, tross alle anstrengelser for å fortrenge den. Det blir umulig å godta det tidligere livet, eller være tilfreds med det. En ”guddommelig hjemlengsel” hjemsøker en og gir ingen fred. I noen fremtrer denne reaksjonen mer som et patologisk aspekt og gir en depressiv tilstand, og til og med fortvilelse med suicidale impulser. Denne tilstanden har nære likhetstrekk med psykotisk depresjon eller ”melankoli”, som kjennetegnes av en akutt følelse av verdiløshet, en systematisk selvnedverdigelse og selvbebreidelse; følelsen av å gå gjennom helvetet, som kan bli så levende at den fremkaller vrangforestillingen om at en er ugjenkallelig fordømt; en gjennomtrengende og smertefull følelse av intellektuell utilstrekkelighet; tap av viljekraft og selvkontroll, rådløshet og en manglende evne til – og motvilje mot – handling. Men for dem som har hatt en indre oppvåkning eller har fått et visst monn av åndelig innsikt, bør ikke problemene anses som en ren patologisk tilstand. I stedet har de spesifikke psykologiske årsaker.

Faser i forvandlingsprosessen

Når det oppvåknede jeget først har fått en forståelse av sin nye situasjon, inntrer en mer virksom fase. En tar aktivt tak i livet sitt. Assagioli betegner dette som en svært begivenhetsrik periode, full av forandringer, av vekslinger mellom lys og mørke, mellom glede og lidelse. I denne tiden kan det være at vedkommende ikke lenger oppfattes som like dyktig eller effektiv som før. En kan bli oppfattet som fraværende og nærmest utilregnelig. Noen anskaffer seg hund så de kan ”slippe unna”. All energi og oppmerksomhet kan gå med i det nye personlige arbeidet i den grad at evnen til, og kanskje også interessen for, å håndtere dagliglivets problemer og aktiviteter svekkes. Urettferdige, og ofte ukloke, bedømmelser fra nærstående eller leger, kan oppleves som sårende og vanskelig.

I realiteten er dette en overgangsperiode, fastslår Assagioli, som en sommerfugllarve som gjennomgår forvandlingen til en sommerfugl med vinger.

Men personen har som regel ingen beskyttende kokong der forvandlingsprosessen kan foregå stille og rolig. Vedkommende må – ikke minst i våre dager – bli på sin post i livet og fortsette med å oppfylle sine familiære, yrkesrelaterte og sosiale forpliktelser så godt det lar seg gjøre, som om ingenting har skjedd eller fremdeles foregår. Det likner på den utfordringen ingeniører står overfor når en jernbanestasjon skal ombygges uten at trafikken avbrytes så mye som en time.

Det er ikke overraskende at denne vanskelige og kompliserte affæren, dette ”doble livet”, rimeligvis gir forskjellige psykologiske problemer, som utmattelse, søvnløshet, emosjonell depresjon, utbrenthet, indre uro og rastløshet. Disse kan igjen lett gi alle slags fysiske symptomer og sykdommer.

Fortrengning av grunnleggende drifter og behov kan forvanske denne fasen. Mennesker kan også ubevisst befinne seg i en sånn ambivalens der de svinger mellom to ekstreme holdninger – undertrykkelse på den ene side og ukontrollerte driftsuttrykk på den andre. Løsningen ligger i harmonisk integrasjon av samtlige drifter i den mangfoldige personligheten, først gjennom det som er kalt sunn beherskelse og samordning, og dernest i forvandling og foredling av den overskytende eller ubrukte mengden av energi.

Gjennomføringen av denne integrasjonen blir ikke bare ikke hemmet, men kan i betydelig grad lettes av aktiviseringen av de overbevisste funksjonene og virkeliggjøringen av Selvet. De større og høyere interessene virker som en magnet som trekker opp ”libidoen” eller de psykiske energier som er knyttet til de ”lavere” driftene. Og når en av Selvets spesifikke funksjoner, viljen, er erkjent og nyttiggjort, kan også den bidra effektivt gjennom sin regulerende og styrende kraft, til harmonisk integrasjon og biopsykosyntese i hele mennesket.

Assagioli advarer på den ene side mot vedvarende febrilsk oppstemthet som en følge av at overbevisste energier strømmer fritt og rikelig. På den andre side kan den nye energien av enkelte bli holdt tilbake og ikke få komme til uttrykk, slik at den hoper seg opp til ”et høytrykk” som kan skade nervesystemet, på samme måte som for mye elektrisk strøm sprenger sikringer. Den rette medisinen er å bruke de høyere tilstrømmende energiene konstruktivt og harmonisk i den indre oppbyggingen, både kreativt og hensiktsmessig, på måter som vedkommendes evner, tilstand og muligheter tilsier.

”Bivirkninger”

Etter disse advarslene finner Assagioli det betimelig å bemerke at den åndelige vei består av mer enn bare lidelse og lutring. For mange skjer den høyere utviklingen mye mer gradvis og harmonisk enn i de tilfellene som er nevnt her. Dette er mennesker som i betydelig grad er i stand til å håndtere indre utfordringer og gå gjennom ulike stadier uten kritiske reaksjoner eller åpenbare symptomer.

Psykosyntesen skiller som flere ganger nevnt mellom lavere forstyrrelser som er basert i egoet og de som oppstår i higen et høyere Selv. De mest sykelige er de tøffeste og mest vanskelig å bære. Ettersom de gjerne skyldes heftige motsetninger mellom ulike personlighetsaspekter, eller opprør mot traumatiske omstendigheter og mennesker som er vanskelig å få noe begrep om, er de ofte mer alvorlige og intense. Slike morbide forstyrrelser blir dermed vanskeligere å kurere enn de som er forbundet med behov for vekst, utvikling og selvrealisering.

Uansett hvor alvorlige de nervøse, emosjonelle og mentale problemene som oppstår på selvrealiseringens vei kan synes å være, så er de bare midlertidige reaksjoner. Vi kan nesten kalle dem bivirkninger av en indre organisk vekstprosess og oppbygging. Dermed vil de enten fordufte spontant når krisen som har skapt dem er over, eller de responderer godt på ordentlig håndtering.

Dette betyr at det som her kalles mentale sykdommer vil ha mer dyptgående strukturelle brister eller sammenbrudd som trenger medisinsk og institusjonell behandling. Oppvåkningskriser derimot viser seg i forbigående vekstsymptomer. Det er viktig å skille mellom dem. Hvis ikke kan både den som befinner seg i oppvåkning og behandlende lege tro at man har å gjøre med noe annet enn det som i realiteten er tilfellet. Resultatet kan da bli at vedkommende blir feilbehandlet og opplever å gå inn i langvarig sykdom! Når en derimot er klar over at psyken i et tilfelle av frustrasjon eller regelrett forstyrrelse går mot utvikling og ikke forfall, trenger vedkommende å bli møtt på en annen møte enn med for eksempel kun behandling med psykofarma, og vil ha meget godt av dette.

I følge Assagioli er den eksistensielle situasjonen for de to gruppene – 1) reelt syk; 2) under oppvåkning og i mer eller mindre sterk ubalanse – ikke bare ikke den samme, men på sett og vis motsatt. Symptomene hos de fleste som er mentalt frustrerte eller forstyrrede er generelt av tilbakeskridende (regressiv) karakter, sier Assagioli. Disse ”har ikke vært i stand til å gjennomføre den nødvendige indre og ytre tilpasning som inngår i personlighetens normale utvikling”.

Vanskeligheter frembrakt av stress og konflikter i de ulike fasene på vei mot selvrealisering har derimot en særlig fremadskridende (progressiv) karakter. De kommer av bevegelsen i de overbevisste potensialene, av det sterke høyere kallet, av dragningen mot et større Selv, og gjenkjennes særlig ved de påfølgende mistilpasningene og konfliktene med de midtre og lavere aspektene av personligheten.

Differensialpsykologi

Assagioli gir ingen standardløsning. Han poengterer enkeltmenneskets eneståendehet og fremhever differensialpsykologiens betydning. Det legges vekt på at fremgangsmåte, plan for personlig utvikling, mål og delmål osv. nøye må avpasses den enkeltes behov. Fremfor alt bør den som stiller diagnosen vite mest mulig også om overbevisste energier og hvordan de virker sammen med resten av menneskets psyke.

Psykosyntesen har egne differensialpsykologiske verktøy for ulike personlighetstyper. Assagioli tar utgangspunkt i bl.a. Jungs differensierende metode; introvert–ekstrovert osv. og utviklet denne videre med typer som nedadvendt (infravert)–oppadvendt (supravert) og andre.

Assagioli kunne virkelig øse av sin dype innsikt i menneskelige karakteregenskaper. Skriftet I Tipi Umani beskriver syv “psykosyntesetyper” med sine karakteristiske fysiske, emosjonelle, mentale, personlige og transpersonlige / overbevisste egenskaper.*** De syv mennesketypene han trekker fram som særlig aktuelle i psykosyntesearbeid er: Vilje, Kjærlighet, Aktiv / Praktisk, Kreativ / Kunstnerisk, Vitenskaplig, Hengiven / Idealistisk og Organisatorisk. Piero Ferrucci brukte disse typene som utgangspunkt for boka Inevitable Grace, som forteller om hvordan ulike betydelige mennesker gjennomlevde store livskriser hver på sin måte i møte med sitt større Selv og transpersonlige vilje. Blant flere andre som også har drøftet psykosyntese i et differensialpsykologisk perspektiv, kan nevnes John Cullens arbeid om denne typifiseringen anvendt i organisasjoner (http://two.not2.org/ psychosynthesis/articles/7types.htm). I The Act of Will finnes et eget tillegg om differensialpsykologiens betydning i psykosyntese.

”Helbrede” mislykket normalitet

Assagioli siterer fra Jungs Modern Man in Search of a Soul: ”Å være ’normal’ er et storartet ideal for de mislykkede, for alle de som ennå ikke har funnet noe å bruke livet sitt på. For folk som evner mye mer enn gjennomsnittet, for dem som alltid lykkes og får unna sin del av verdens arbeid – for dem er innskrenkningen til det normale derimot å likne med Prokrustes’ seng****: uutholdelig kjedsomhet, forbannet goldhet og håpløshet. Så det er mange mennesker som blir nevrotiske fordi de bare er normale, akkurat som det er mennesker som er nevrotiske fordi de ikke kan bli normale.”

Utfordringen med førstnevnte gruppe er å hjelpe mennesker med å gå i gang med selvaktualisering, dvs. å bistå personer i å etablere en stadig mer velfungerende normaltilstand. Dette skjer gjennom ”å eliminere fortrengninger og hemninger, redsler og barnslig avhengighet; å finne veien ut av selvsentrerthet og en emosjonelt forstyrret holdning; til å utvikle et objektivt, sunt og rasjonelt syn på hva normalt liv er, til en anerkjennelse av sine oppgaver og forpliktelser, og en riktig forståelse av andre personer.”

De motstridende, delvis underutviklede, ukoordinerte bevisste og underbevisste tendensene og funksjonene må harmoniseres og integreres i en personlig psykosyntese.

Den særlige oppgaven med den andre gruppen er å få til ”en harmonisk tilpasning gjennom en gjennomgripende assimilering av de innstrømmende overbevisste energiene og deres integrasjon med personlighetens allerede eksisterende aspekter; det vil si å oppnå ikke bare en personlig, men også en åndelig psykosyntese;” dvs. en større eksistens utover det rent personlige.

Psykosyntese

Dette betyr at behandlingen som passer for den første gruppen, ikke bare viser seg å være upassende, men rett og slett kan være skadelig for dem i den andre gruppen. Sistnevntes byrde blir dobbelt så tung hvis de behandles av en terapeut som verken forstår eller anerkjenner de overbevisste funksjonene, som overser eller benekter at Selvet og muligheten for selvrealisering finnes.

Assagioli regner stadiet med ”hendelser under oppstigning” som et ofte langvarig og komplisert utviklingstrinn, der terapeutens arbeid blir tilsvarende mer komplisert. Viktige aspekter av behandlingen i denne fasen er å:

  1. Opplyse vedkommende om hva som egentlig skjer i en, og hjelpe vedkommende med på finne den riktige innstillingen.
  2. Lære vedkommende hvordan en, gjennom riktig bruk av viljen, klokt og forstandig kan styre og mestre driftene som dukker opp fra det underbevisste, uten å fortrenge dem i angst eller fordømmelse.
  3. Lære vedkommende teknikker for å forvandle og foredle seksuelle og aggressive energier. Disse teknikkene er gjerne de mest relevante og konstruktive løsningene på mange psykologiske konflikter.
  4. Bistå vedkommende i å erkjenne og ta opp i seg energiene som strømmer inn fra Selvet og de overbevisste planene.
  5. Hjelpe vedkommende med å uttrykke og bruke disse energiene i uselvisk kjærlighet og tjeneste. Dette er særlig verdifullt også for å motvirke tendensen til overdreven innadvendthet og selvsentrerthet som ofte forekommer på dette og andre stadier av selvutvikling.
  6. Veilede vedkommende gjennom de ulike fasene av gjenoppbygging av vedkommendes personlighet rundt en høyere indre kjerne, det vil si gjennomføringen av vedkommendes spirituelle psykosyntese.

Så er det som tidligere nevnt slik at man kan ikke alltid kan dele mennesker inn i to klart atskilte grupper av reelt forstyrrede og bare tilsynelatende forstyrrede personer. I en del tilfeller kompliseres behandlingen når det foreligger komplekser av både tilbakeskridende og fremadskridende art. Mennesker kan være hemmet av infantile fikseringer eller dominert av underbevisste konflikter. Assagioli bemerker at en inngående analyse vil vise at de fleste som befinner seg i en selvaktualiseringsprosess vil ha etterlatenskaper av denne typen.

Av disse og andre årsaker fastslår Assagioli at det kreves en ”tofoldig kompetanse” for å behandle psykologiske vansker som har med livs- og vekstkriser og selvutvikling å gjøre, både faglig kompetanse og egen erfaring fra den åndelige utviklingsvei. Det ville også være til stor hjelp, påpeker han, hvis folk flest ble bedre informert om de generelle fakta rundt dette.

Fotnoter

* Abraham Maslow, “Critique of Self-Actualization”, Journal of Individual Psychology, 1959, s. 24-32.
** Finnes på internett: www.esotericastrologer.org
*** I Tipi Umani, Roberto Assagioli. Firenze: Istituto di Psicosintesi, 1976. I engelsk oversettelse: Psychosynthesis Typology. Institute of Psychosynthesis: London. 1983.
**** Prokrustes var en landeveisrøver og vertshusholder som i følge gresk mytologi tvang folk til å passe til senga han tilbød dem. Var gjestene eller rettere sagt ofrene for lange skar han føttene av dem, var de for korte strakk han dem til de var lange nok. Begrepet Prokrustes’seng er synonymt med den påtvungne konformitet.

Artikkelen er en i mindre omfatning omarbeidet versjon av kapitlet «Livs- og vekstkriser» i boka Psykosyntese, holistisk psykologi for allsidig utvikling, Trond Øverland, Muligheten forlag 2006. Gjengitt med tillatelse. De innrykkede sitatene er fra dr. Roberto Assagiolis artikkel "Selvrealisering og psykologiske forstyrrelser" (1933).
Del med andre...Email this to someoneShare on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn