Sitater fra Assagiolis verker

Assagioli om…

Jeg-integrasjon
Vilje
Høyere selv
Symboler
Syntese

Jeg-integrasjon

«Hva er jeg da? Hva er igjen når jeg legger fra meg det fysiske, følelsesmessige og mentale innholdet av personligheten min, av egoet mitt? Det er kjernen av meg selv. Et sentrum av ren bevissthet og vilje. Dette er den bestandige faktoren i den alltid vekslende strømmen i mitt personlige liv. Det er den som gir meg en følelse av å være, av bestandighet, av indre sikkerhet.»
Fra Psychosynthesis

Vi har behov for å balansere det ytre livet med et godt indre liv. Vi må «komme tilbake inn i oss selv». Mennesket trenger å vende seg bort fra de mange kontinuerlige formene for å unngå skakkjørthet og gå i retning av å oppdage det som har vært kalt det «indre rommet». Vi må innse at det finnes, i tillegg til den ytre verden, et antall indre verdener, og at det er mulig, ja faktisk påkrevet av oss, å bli kjent med dem, utforske dem og erobre dem. Dette er en forutsetning for balanse og helhet.
Fra Transpersonal Development

Avidentifisering brukes og utvikles … også som en teknikk for å få ren selvbevissthet, den rene følelsen av å være til. Dette er det egentlige jeget, den innerste bevisstheten om en selv, der man kan iaktta sine svakheter, evner, vansker og konflikter på en mest mulig objektiv og uanfektet måte i erkjennelsen av at vi nødvendigvis blir følelsesmessig berørt fordi det er oss selv vi er i kontakt med. Imidlertid tilvender vi oss litt etter litt en mer vitenskapelig holdning, slik at emosjon blir et mindre forstyrrende og forkludrende element.

Vi beherskes av alt som jeget vårt identifiserer seg med. Vi kan beherske og styre alt som vi avidentifiserer oss fra.

Selv om det virker paradoksalt så er det likevel sant at jo mindre vi identifiserer oss med en særlig rolle jo bedre spiller vi den.

Gjennom selvbeskuelse kan vi få en mer fokusert og klar bevissthet av det William James kalte sinnsstrømmen, som uavlatelig strømmer inne i oss. Vi kan også kalle det observatørens holdning, den indre observatøren. Dette er en innstilling eller holdning som har en hel del til felles med og faktisk er den samme som den naturforskere har når de objektivt, tålmodig og uopphørlig observerer naturfenomenene som finnes rundt dem. Det være seg en som observerer atferd og vaner hos maur eller en astronom som tålmodig observerer en stjerne gjennom et teleskop. Hvis vi vender vår evne til å observere innover, vil vi oppleve at det faktisk finnes en indre verden av fenomener, minst like mangfoldig og variert som den ytre verden, og at denne gjennom fortsatt observasjon blir stadig tydeligere for observatøren.

Jeg’et er enkelt, uforanderlig, konstant og selvbevisst. Opplevelsen av jeget kan formuleres som følger: ”Jeg er jeg, et senter av ren bevissthet.” Å si dette med overbevisning betyr ikke at en har oppnådd opplevelsen av jeget, men er måten som fører frem til den. Og dette er nøkkelen til, eller begynnelsen på, mestringen av våre psykologiske prosesser. Denne øvelsen kan også gjøres i gruppe. Å gjøre den på den måten er på mange måter lettere, på grunn av hjelpen som kommer fra det å bli ledet og gjensidig ansporing. Ansporingen og resultatene som oppnås vil oppmuntre deltakerene til å fortsette med å gjøre øvelsen regelmessig for seg selv. Dette bør være et daglig psykiskåndelig helsetiltak. En burde innlede dagen med å ”gå inn i seg selv”. Å gå inn i seg selv: la oss tenke over den dypere betydningen av disse ordene. Som regel lever vi ”utenfor” oss selv: vi er overalt, bare ikke i jeget! Vi er konstant tiltrukket, distrahert og oppløst av utallige sansninger, inntrykk, sysler, minner om fortiden, prosjekter for fremtiden; vi er overalt foruten i bevisstheten om oss selv, i bevisstheten om det vi i virkeligheten er.

Jeget er der hele tiden; det som mangler er en direkte bevissthet om at det er der. Teknikken er derfor å eliminere alle de delvise jeg-identifikasjonene. Fremgangsmåten kan oppsummeres i ett ord, som var mye brukt tidligere i psykologi, men som i det siste er blitt mer eller mindre glemt, nemlig selvbeskuelse (introspeksjon). Det betyr, som ordet klart antyder, å rette det indre øyet, eller iakttakelsesevnen, mot den psykologiske verden, mot psykologiske hendelser som vi kan bli oppmerksom på. – Fra Psychosynthesis

Psykoanalyse har vist at kraften i disse bildene og kompleksene først og fremst ligger i at de er underbevisste, at vi ikke er klar over eller innser deres sanne natur. Når de er demaskert, forstått og oppløst i sine enkelte bestanddeler, slutter de gjerne å hjemsøke oss; i alle fall er vi da i mye bedre stand til å forholde oss til dem. For å oppløse dem, kan vi ta i bruk objektivisering, kritisk analyse og skjelneevne. Det vil si at vi må observere dem med en upersonlig kjølighet som om de bare var naturlige fenomener som opptrer inni oss selv. Vi bør skape en ”psykologisk distanse” mellom oss og dem, holde disse bildene og kompleksene på armlengdes avstand, så å si, og siden stille og rolig vurdere hvor de kommer fra, deres natur og – deres stupiditet! Dette innebærer ikke undertrykking eller fortrengning av energiene i disse manifestasjonene, men at vi kontrollerer dem og leder dem i konstruktive baner.
Fra Psychosynthesis

TIL TOPPEN

Vilje

Den mest grunnleggende av menneskets indre krefter, og den som burde prioriteres, er det enorme, urealiserte potensialet i menneskets egen vilje. Treningen og bruken av dette potensialet er den grunnleggende forutsetningen for all streben. Det er to årsaker til dette. For det første viljens sentrale stilling i menneskets personlighet og dens nære forbindelse med kjernen i dets vesen?menneskets eget jeg. Det andre ligger i viljens funksjon i å bestemme hva som skal gjøres, i å bruke alle nødvendige midler for å virkeliggjøre dette og i å holde fast ved oppgaven i møte med alle hindringer og vanskeligheter.
Fra The Act of Will

En av de viktigste årsakene til alle forstyrrelser i dag er mangelen på kjærlighet i de som har vilje og mangelen på vilje i de som er gode og kjærlige. … Kjærlighet og vilje finnes gjerne i mennesket i omvendte proporsjoner. Det vil si at de som domineres av kjærlighet har en tendens til å ha mindre vilje, samtidig som de er lite tilbøyelige til å bruke det de har av den, mens folk med sterk vilje ofte mangler kjærlighet eller til og med uttrykker det motsatte av den. Men denne personlige ubalansen mellom kjærlighet og vilje kan fremheves ytterligere av de grunnleggende forskjellene i egenskapen, naturen og retningen til disse to aspektene. Kjærlighet, som er tiltrekkende, magnetisk og omgjengelig er gjerne koblende og forenende. Vilje, på den andre side, som er ”dynamisk”, er gjerne bekreftende, delende og dominerende; den etablerer gjerne et avhengighetsforhold. Så her kan det innlysende nok lett oppstå betydelige konflikter.
Fra The Act of Will

Det som skiller psykosyntese mest fra dagens psykiatri og psykologi er nok den betydning og sentrale plass som psykosyntesen gir viljen som en vesentlig funksjon av jeget og som den nødvendige kilden eller opphavet til alle valg, beslutninger og beskjeftigelser. Derfor innebærer psykosyntese en grundig analyse av viljens ulike faser, som motivasjon, overveielse, beslutning, bekreftelse, planlegging og iverksettelse / utførelse. Den gjør også mye bruk av en rekke teknikker for å vekke, utvikle, styrke og styre viljen riktig.
Fra Psychosynthesis

Det at viljen er forbundet med livsglede kan virke overraskende fordi viljen gjerne har vært forbundet med noe strengt, krevende, forbydende, nektende, ikke minst fra den viktorianske perioden og fremover.

Ikke desto mindre kan ”viljeshandlingen” være og er ofte i bunn og grunn gledesfylt. For å fatte dette er det nødvendig å ha et klart begrep om hva slags natur og aspekter manifestasjon av glede har. Men ennå har vi ingen enhetlig gledens psykologi, en vitenskapelig psykologi om det Maslow så treffende kaller ”det større omfanget av den menneskelige natur”, Være-verdier, eller til og med virkelig helse, er først nå i emning.

Viljens egenskaper er:

Energi—Dynamisk kraft—Intensitet
Mestring—Kontroll—Disiplin
Konsentrasjon—Brennpunkt—Oppmerksomhet—Fokus
Besluttsomhet— Bestemthet—Resolutthet—Umiddelbarhet
Iherdighet—Utholdenhet—Tålmodighet
Initiativ—Mot—Dristighet
Organisasjon—Integrasjon—Syntese

I virkeligheten finnes det ikke noe isolert menneske, for mennesket er i konstant samhandling med sin familie, sine arbeidskollegaer og samfunnet generelt. Ens relasjoner eller forhold er mange og mangfoldige. Uansett hvor sterk og smidig man er, vil et menneske som ikke lykkes i å ta hensyn til disse forholdene uvegerlig vekke reaksjoner og konflikter som ofte går på tvers av det man ønsker. … Dette er noe som bør bekymre enhver menneskevenn, og alle de som er ”praktiske” i ordets dypeste og videste forstand. Det blir således gjort mange forsøk på å erstatte konkurranse med samarbeid, konflikt med megling og enighet basert på en forståelse av riktige relasjoner mellom grupper, klasser og nasjoner. Alt dette er i utgangspunktet et spørsmål om å ville. … Denne mer inklusive tilnærmingen presenterer oss for et nytt aspekt av treningen av viljen. Vi har sett hvordan den individuelle viljen har kraft til å styrke seg og styre aktiviteten i de andre psykiske funksjonene på en smidig måte. Nå står den individuelle viljen overfor en annen og høyere oppgave, å disiplinere seg selv og velge slike mål som er i samsvar med andres velferd og menneskehetens felles gode. Det finnes to metoder som man kan bruke for å utføre denne oppgaven: eliminering av motstand, og aktiv utvikling og uttrykk for en god vilje.
Fra The Act of Will

Det personlige jegets higen og vilje og draget fra Transpersonlig Selv etter å transcendere begrensningene for ”normal” bevissthet og liv manifesterer seg ikke bare som en søken og vilje til mening, til opplysning. Det er andre slags transcendenser som oppleves av mennesketyper med legning for disse. Noen av de viktigste er:

Transcendens gjennom transpersonlig kjærlighet.
Transcendens gjennom transpersonlig handling.
Transcendens gjennom skjønnhet.
Transcendens gjennom SELV-realisering.
Disse måtene å transcendere på kan også uttrykkes gjennom vilje, den grunnleggende viljen til å transcendere personlige begrensninger gjennom forening med noen eller noe som er større og høyere. Mer nøyaktig finner vi i dem alle foreningen av vilje og kjærlighet.
Fra The Act of Will

Det er viktig i psykosyntese å skille mellom det å ville basert på ubevisst motivasjon og det personlige jegets egenvilje. Vi mener at høyere Selv med sin ”ubevisste vilje” hele tiden søker å rette personligheten etter det åndelige Selvets overordnete hensikt. En av hensiktene med åndelig psykosyntese er å få den enkelte til å oppleve denne ”ubevisste viljen” i åndelig Selv som bevissthet.
Fra Psychosynthesis

TIL TOPPEN

Høyere selv

Høyere Selv krever ikke – i sin visdom og forståelsesfulle kjærlighet – at vi skal nå målet vårt på et øyeblikk og på en fullkommen måte. Det er tålmodig, forberedt på å vente, og vet til fulle at uansett hvor langsomme vi er så vil vi nå det høye mål vi er ment å nå, et mål som Selvet har hatt i sikte siden vår evolusjonære pilegrimsferd tok til. Med andre ord har Selvet en følelse for det som er evig – eller, riktigere, det lever i evigheten. Men det er det evige ”nå” som er dets bolig, ikke bare en transcendent evighet som er atskilt fra den evolusjonære utviklingsprosessen.
Fra Transpersonal Development, «Vertical Telepathy»

Virkeliggjøring av åndelig Selv er ikke ment for å trekke seg tilbake, men for å bli i stand til å bidra enda bedre i verden. Dette er et viktig poeng som må fremheves igjen og igjen. Det er ikke noe skille eller atskillelse mellom det indre og det ytre, mellom åndelig og verdslig liv. I psykosyntese bør det være en dynamisk blanding av de to, en vis veksling.

På bakgrunn av det vi har sagt om Selvets natur og kraft, er det ikke vanskelig å utlede teoretisk hvordan dette målet nås. Det vi må gjøre er å utvide den personlige bevisstheten inn i Selvets bevissthet; å nå opp, følge linjen eller strålen (se egg-diagrammet) til stjernen; forene lavere jeg med høyere Selv. Men dette, som er så lett å si, er i virkeligheten en kolossal utfordring. Den utgjør en storslått, men på alle måter en langvarig og krevende oppgave, som ikke alle er klare for. Men mellom utgangspunktet i lavlandet av vår ordinære bevissthet og det skinnende høydepunktet av Selv-realisering finner vi mellomliggende faser, platåer på diverse høyder der man kan hvile og til og med slå leir hvis man trenger en pust i bakken eller viljen ikke ønsker å stige videre oppover.

Høyere Selv blir ofte litt feilaktig sett på som det grunnleggende begrepet i psykosyntese og som den idé som virkelig skiller psykosyntese fra tidligere psykoterapeutiske tilnærmingsmåter. Hvis dette var hovedtanken, ville psykosyntese bare gå inn for å utvikle pasientens evne til å integrere sitt liv rundt åndelig Selv. Dette er derimot bare delvis riktig, for psykosyntesen som tilnærmingsmåte har også noe annet å tilby på det personlige plan i psykoterapi, utdanning og i selvrealisering. Ettersom en god personlig psykosyntese er alt vi kan forvente i mange av våre pasienter, blir grunntanken det personlige jeg, rundt hvilket hele den personlige psykosyntesen dreier seg – et bevissthetspunkt og en selvbevissthet forbundet med virkeliggjøringen av dette jeget og bruken av dets styrte vilje.
Fra Psychosynthesis

TIL TOPPEN

Symboler

Symboler kan visualiseres og dette setter ubevisste psykologiske prosesser i bevegelse. Dette er en effektiv måte å forvandle det ubevisste på. Å hevende seg til det ubevisste i logiske vendinger er ikke særlig effektivt.

Symboler brukes hele tiden av alle, men for det meste på en ubevisst og ofte på ukonstruktive og til og med skadelige måter. Et av de presserende behovene i terapi – og i utdanning – er derfor å virkeliggjøre symbolers natur og kraft, sette seg inn i de mange artene og typene av symboler, og den systematiske bruken av dem i terapi, utdannelse og selvrealisering.
Fra Psychosynthesis

Symbolers primitive og grunnleggende dynamiske funksjon er å være akkumulatorer, i elektrisk forstand, som beholdere og bevarere av dynamisk psykologisk ladning eller spenning. Den neste og viktigere funksjonen er å være transformatorer – omdannere eller forvandlere – av psykiske energier. En tredje funksjon er å være ledere eller kanaler for psykiske energier. Fra et kvalitativt synspunkt kan symboler sees som bilder eller tegn på mange slags psykologiske realiteter. … Et symbol er på sin måte et komplett system for innsamling, lagring, forvandling og endelig nyttiggjøring av energier. Den vanlige rekkefølgen i symbolets psykodynamiske virkning er å tiltrekke psykiske energier, lagre dem, deretter forvandle dem og så nyttiggjøre dem for diverse formål – ikke minst for integrasjon. Fra Psychosynthesis

Når symboler erkjennes og forstås ordentlig har de stor verdi for de er vekkende og fører til direkte intuitiv forståelse. Det faktum at ord som representerer høyere virkeligheter har sine røtter i sansninger, får oss til å se de grunnleggende likhetene mellom den ytre verden og den indre, mellom makrokosmos og mikrokosmos.

Når vi snakker om det overbevisste treffer vi på et betydelig problem – det menneskelige språkets utilstrekkelighet. Språk er konkrete medier, ikke minst moderne språk som er rasjonelle og objektive. Alle ordene som brukes for å vise til psykologiske eller åndelige tilstander og virkeligheter var opprinnelig metaforer eller symboler basert på konkrete ting. «Anima» (sjel) for eksempel kommer av anemos som betyr «vind»; ”spirit” betyr pust [og det norske ”ånd” kommer fra det norrøne ånde]; osv. Men denne vanskeligheten er ikke uoverstigelig hvis vi er innstilt på å erkjenne og huske hvert uttrykks symbolske natur, det være seg muntlige eller andre former for uttrykk. Når symbolene blir ordentlig erkjent og forstått har de stor verdi, for de er vekkende og gir direkte intuitiv forståelse. Ja, det faktum at ord som representerer høyere virkeligheter har sine røtter i sanseopplevelser tjener virkelig til å kaste lys over de grunnleggende likhetene mellom den ytre verden og den indre, mellom makrokosmos og mikrokosmos.
Fra Transpersonal Development

Virkningen av og det uunngåelige – hvis vi kan bruke et slikt ord – ved symboler blir levende for vår bevissthet når vi innser at alle ord er symboler. De er, for å si det slik, stenografiske, fortettede symboler. Dette går klart frem av to ord som brukes mye i psykologi og i religion: «anima» [sjel] og «spirit» [ånd]. «Anima» kommer av det greske «anemos» som betyr «vind». Det er interessant at ordet «spirit» har samme symbolske betydning. «Spirit» kommer av det latinske «spiritus» som opprinnelig betydde «pust» eller «vind».

Et annet aspekt av begrunnelsen for symbolbruk er symbolers virkning på det ubevisste. Symboler kan visualiseres og det setter ubevisste psykologiske prosesser i gang. Dette er en effektiv måte å forvandle eller omdanne det ubevisste på. Å henvende seg til det ubevisste i logiske vendinger er ikke særlig virkningsfullt.

En teknikk for å gi utløp for emosjoner på en terapeutisk måte, er skriving. Hvis det for eksempel finnes mye bitterhet mot noen, uansett om den kan rettferdiggjøres eller ikke, kan terapeuten foreslå for pasienten: ”Sett deg ned og skriv et brev til vedkommende der du gir fritt utløp for all din bitterhet, indignasjon, fremfører dine rettigheter – uten å holde noe tilbake. Siden kan du enten gi det til meg eller brenne det.” Denne teknikken er til større hjelp enn man skulle tro, for den innebærer den interessante mekanismen symbolsk tilfredsstillelse. Det ubevisste er tilfreds med den symbolske gjengjeldelsesaksjonen som skrivingen gir. Dette bør man alltid huske, for det er nyttig på mange måter å gjenoppleve emosjonell spenning.
Fra Psychosynthesis

TIL TOPPEN

Syntese

Vårt anliggende er syntese av alle deler av personligheten. Dette innebærer at psykosyntese er holistisk, global og inkluderende. Den motsetter seg ikke psykoanalyse eller til og med endring av atferd, men den insisterer på at behov for mening, høyere verdier og åndelig liv er like virkelige som biologiske eller sosiale behov.

Isolert bruk av enhver teknikk eller psykologisk funksjon kan bare gi begrensete, ensidige resultater. Det er i samarbeid og syntetisk bruk av samtlige menneskelige funksjoner at man lykkes, det være seg i erkjennelse eller handling.
Fra Psychosynthesis

Jeget må bruke sin ferdighetsvilje for å syntesere de ulike tilstandene av kjærlighet og vilje. Denne prosessen lar seg gjennomføre ettersom et grunnleggende trekk ved visdom er evnen til å ”leke med motsetninger”, å regulere vekselvirkninger mellom diametralt motsatte krefter og funksjoner, og gjennom dette opprette en dynamisk likevekt og syntese, uten å ty til kompromiss, men snarere ved å regulere fra et høyere nivå.

Polariteten mellom ”sinn” og ”hjerte”, mellom fornuft og følelse (logos og eros) reguleres, først av erkjennelsen av deres respektive funksjoner og av det legitime handlingsområdet for hver av de to funksjonene, slik at den ene ikke dominerer den andre. Dette kan følges av et gjensidig og økende samarbeid og av at de trenger inn i hverandre, og til slutt kommer til en syntese så godt formulert av Dante med ordene ”intellektuelt lys fylt av kjærlighet”.

Polariteten mellom følsomhet og mottakelighet (pathos), og dynamikk eller bekreftelse (ethos), som i en videre betydning tilsvarer psykoseksuell polaritet – for førstnevnte rolle er den feminine og sistnevnte den maskuline formen – kan også til å begynne med styres av en balansert tilpasning, som etterfølges av en kreativ syntese.
Fra The Act of Will

TIL TOPPEN

Del med andre...Email this to someoneShare on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn