Spirituelt Selv

I psykosyntese er Spirituelt (åndelig / transpersonlig) Selv, eller Høyere Selv, både opphav og mål for personlig selv.

Spirituelt Selv er ren væren og essens, ikke en intellektuell konstruksjon. Det kan ikke bevises ved hjelp av vanlig vitenskap fordi det ikke finnes bevis for det på dette begrepsplanet. Selvet åpenbarer seg gjennom direkte erfaring av seg Selv. Det er en av de grunnleggende erfaringene som er bevis i seg selv. På samme måte som farge, en følelse av skjønnhet, eller andre ting, så trenger Selvet ingen forklaring. Det er i seg selv grunnleggende erfaring og har derfor full vitenskaplig verdi, i videre forstand. Poenget er at en må skape det nødvendige grunnlaget som trengs for å kunne ha denne erfaringen og vitenskapsmenn har så langt ikke tatt seg det bryderiet. – Assagioli

Av Trond Øverland

Barn, voksne, syke, friske, veltilpassede og mistilpassede – alle kan vi vokse og bli større. Psykosyntesens Høyere, Spirituelle Selv behøver ikke være så mye mer komplisert enn det.

Spirituelt Selv, enkelt og vanskelig

Det kan også være mye mer utilgjengelig. For en som er liten, kan det være vanskelig å fatte noe som er så mye større enn en selv. Ta deg derfor god tid, kjære leser, og gjør forslagsvis noe uvanlig eller nytt når du skal forsøke å begripe psykosyntesens sjuende og mest grunnleggende element, om hvem det er sagt i et gammelt skriftsted: ”Fjernere enn fjernest, nærmere en nærmest …”

Det er i kjernen av det rene jeget at en kommer på sporet av Selvet, ikke i ytterkantene. Assagioli velger å si at det personlige jeget, med sitt handlingsorienterte ego, ikke befinner seg i seg Selv. Samtidig eksisterer det i kraft av sitt Selv. Her gjelder det å trenge inn bak ordene. De to – jeget og Selvet – er én og samme ting, men har samtidig ulike funksjoner og rekkevidder. De har ulik karakter.

Det personlige jeget, sier Assagioli, har ikke noe eget lys, men får all sin kraft, visdom og innsikt fra sitt mer omfattende Selv:

I bunn og grunn er Alt Ett, i Væren; men i det å bli, i manifestering, i den livsprosessen er det talløse mange. … Vi har utviklet oss gjennom mineral-, planteog dyreriket og er blitt delvis menneskelige. Så vår jobb er å fortsette dette evolusjonsarbeidete mot det ”Ene”, men det er fremdeles langt unna. Og her oppstår forvirringen mellom de to selvene som er kilden til så mye vondt. Når vi sier at ”Jeg er det Selvet” så er det faktisk sant, Jeg er det Ene, men vi er jo ikke der i det hele tatt i dagliglivet; det ville vært å være paranoid. Som jeg har skrevet, så tar en del paranoide dette bokstavelig, og når de får et glimt tror de at de er Gud. Så dere skjønner at alt dette har å gjøre med virkelighetsplan. Nå kan dere finne dette ut selv ved å bruke ressursene deres aktivt. Uttrykk dere og skriv gjerne noe om det. Jeg antar at dere har fått noe å tenke på i dag også. Egget begynner å koke; vi kan spøkefullt si at det handler om å få plommen eller kjernen til å koagulere.

For å forstå psykosyntesens ”høyere” Selv kontra rent jeg, kan det være til hjelp å forstå hva monisme er til forskjell fra dualisme.* Ett syn som skiller grunnleggende mellom menneske og Gud, er dualistisk. Et sånt tosidig, skillende og splittende syn legger til grunn at det ikke er mulig for mennesket selv å bli Gud. Et monistisk syn hevder derimot at Gud og menneske, skaper og skaperverk, ånd og materie i utgangspunktet er ett og uttrykk for enhet i mangfold. Konsekvensene av de to måtene å se eksistens er åpenbare. Den ene synet hevder atskillelse og oppdelthet, det andre fremmer enhet og sammenheng. Monistiske systemer, som buddhisme, lærer for eksempel at ettersom mennesket faktisk er ett med Gud, er det bare individuelle begrensninger – fordomsfullhet på egne vegne – som gjør at en ikke opplever den store, uendelige virkeligheten.

Psykosyntese er monistisk i og med at menneskets person og jeg anses å være en refleksjon eller projisering av sitt eget større Selv som gjennomstrømmer hele dets psyke og forstand. Samtidig opplever jeget at det er atskilt fra Selvet fordi det er oppstykket og dermed skilt fra sin kjerne. Denne opplevelsen av atskilthet gir en uklar og forvirret – oppstykket, fragmentert – jeg-oppfatning. Og når oppfatningen av en selv er uklar, hvordan kan en da erkjenne sin større, høyere, mer omfattende tilstand? Det er som et speil med sprekker, hvordan kan det reflektere og gjengi noe klart og tydelig?

Kjernen, det rene jeget, er direkte forbundet eller identifisert med Selvet fordi det er en refleksjon eller projisering av det. I denne kjernen av oss selv er vi alltid noe mer. Der blir livet vi lever mer meningsfullt ”på godt og vondt”, og denne kjernen er inngangsporten til oss Selv. Etter hvert som personligheten blir integrert og syntesert i jeg-kjernen, blir den som tidligere forklart forvandlet, sentrert og får i økende grad kontakt med og karakter av sitt opphav.

Mange synes det er vanskelig nok å definere det rene personlige jeget i forhold til sine egne delpersonligheter og omverdenen generelt. Hva da med det ”høyere”, ”transpersonlige” Selvet? Hvordan defineres og oppleves Selvet?

I tillegg til omfattende vitenskaplige forklaringer, brukte Assagioli ulike bilder for å illustrere Selvet. Et bilde er forholdet mellom dramatiker og drama, som representer forholdet mellom det transpersonlige Selvet og det personlige jeget:

Dette forholdet varierer fra person til person. Dessverre er det sånn at inntil et menneske har utviklet seg til et visst nivå vanskeliggjøres dette forholdet av manglende forståelse, mistolkninger, motstand og konflikter for jeget sin del. Dette stadiet gir gradvis etter for en gryende forståelse i det bevisste jeget om at det er i dets egen interesse å forstå ”Forfatterens” intensjon, å sette seg i forbindelse med Selvet og samarbeid med Det.

Etter at Abraham Maslow på 1960-tallet utviklet begrepet ”transpersonlig”, tok også Assagioli det i bruk. ”Selvet er nøytralt,” skrev han:

Alle og enhver kan godta det. Transpersonlig betyr først og fremst ”utover det ordinære planet”, uansett hva det ellers kan bety. Ordet åndelig (spirituell) har ulike betydninger, og noen av dem er heller tvilsomme og vekker derfor motstand i alle som er først og fremst mentale og intellektuelle. Så det er mye bedre å si ”transpersonlig”.

Selv: en forenende kjerne

Assagioli framholdt at det høyere, transpersonlige Selvet var av betydning også for en fullstendig personlig psykosyntese. I drøftingen av den innledende psykosyntesen, understreker han på at den forenende kjernen oppstår ved hjelp av en eller annen dominerende tendens i personligheten. For eksempel en livsfunksjon som moderlighet, eller en aktivitet eller sosial eller profesjonell oppgave. Eller kanskje intens beundring for en helt eller en person som blir sett på som høyerestående. Drifter, egenskaper og annen energi som er tilgjengelig for personligheten, blir samlet om dette sentrumet: morsrolle, en virksomhet, et forbilde. Det bevisste arbeidet med å etablere og utvikle en slik personlig modell kalte Assagioli for idealmodellering.

Assagioli la mye vekt på å gjennomføre fasen med idealmodellen ordentlig. Derimot vil ikke slike kjerner uten videre kunne frambringe verken en fullstendig psykosyntese, der hvert eneste element i oss er samordnet og harmonisert i en levende enhet, eller en helt egen psykosyntese. I en rekke forelesninger ved instituttet i Firenze kom Assagioli spesielt inn på dette emnet. En av disse forelesningene er utgitt som ”The Self: a Unifying Center”, der han forklarer Selvets rolle:

Det trengs en annet forenende kjerne [enn den personlige] for å realisere en fullstendig og uavhengig psykosyntese. For det første må denne Kjernen være av en helt annen karakter enn alle de enkeltstående elementene som utgjør psyken vår. Det må være av en annen beskaffenhet og finnes utover dem, for bare da kan det ha kraften til å styre og samordne dem til en organisk enhet. Den forenende Kjernen eller Sentrumet må med andre ord ikke bare være psykologisk, men åndelig.

For det andre kan ikke en slik Kjerne være fremmed for personligheten, men nærstående og på alle måter et midtpunkt for den. Kort sagt må den forenende Kjernen sammenfalle med vårt sanne selv, kjernen i vårt indre vesen.

”Jeg.” Hvor ofte bruker ikke vi alle dette korte ordet hver dag, uten å nøle eller reflektere, som om meningen av det var velkjent! Alle vet at dette ordet er førsteperson entall av et pronomen. Men hvis vi ved å legge til en artikkel betrakter ”jeget” ikke som en del av talen, men som et symbol på virkelighet, blir det ganske annerledes. Vår visshet om et åpenbart begrep forandres plutselig til forvirring. Vi får følelsen av å stå overfor et mysterium.

Noen ganger synes vi at ”jeget” er den mest nærliggende og sikre virkelighet. Plutselig er det vagt, ubestemmelig, nesten abstrakt som et matematisk punkt. Det kan virke helt fjernt, langt der ute i evigheten hvor talløse parallelle linjer møtes. Noen ganger har vi en klar oppfatning av vår personlige identitet gjennom alle endringer rundt oss; og så er det som om det er vi selv som er forandret, forskjellige fra det ”jeg” vi hadde i går, og vi ”kjenner ikke oss selv igjen”.

Til tider kjenner vi oss enormt samlet, alle deler av vårt vesen samlet i ett organisk hele, personligheten; andre ganger opplever vi dyptgående forskjeller i oss selv, sterke kontraster; det er som om to sjeler står steilt mot hverandre og river i oss. Noen ganger er det som om “jeget” vårt er nært forbundet med organismen vår, avhengig av den, og gjenstand for enhver fysiologisk forandring. Andre ganger virker det som om det er fullstendig uavhengig av kroppen og er av en åndelig substans som er enkel, uforanderlig og utenfor rekkevidde for enhver materiell påvirkning. Noen ganger føler vi tydelig forskjellen mellom ”jeget” og ”ikke-jeget”, vi ser en kløft uten bro mellom oss selv og andre, vi kjenner oss forferdelig alene, som øyer langt fra noe land; andre ganger virker det som vi blir ett med en vi elsker, eller med en mengde, eller med naturen, eller med Gud. Hver kveld synes det som ”jeget” vårt slokner, forsvinner i søvnen, og hver morgen vender det som ved et mirakel tilbake igjen fra ingen steds hen.

Fotnote

* Monisme: filosofisk anskuelse som fører alt tilbake til ett enkelt prinsipp, især verdensoppfatning som betrakter materie og ånd som to ytringsformer av samme vesen. Dualisme: en oppfatning som regner med to motsatte og uforenlige prinsipper innen ett område; en verdensanskuelse som går ut fra to skarpt atskilte prinsipper (f.eks. ånd og materie) til forklaring av tilværelsen. Kilde: Kunnskapsforlagets Fremmedordbok.

Kilder:
“Talks on the Self, a Conversation with Roberto Assagioli.”
“Life As A Game And Stage Performance: Role Playing,” R. Assagioli
“The Self: A Unifying Center,” R. Assagioli

Gjengitt med tillatelse fra Psykosyntese, holistisk psykologi for allsidig utvikling, Muligheten forlag 2006. Les mer om Spirituelt Selv her.

Del med andre...Email this to someoneShare on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn