Spørsmål og svar om delpersonligheter

Spørsmål og svar om delpersonligheter

Hva er forskjellen på delpersonligheter og enkle personlighetstrekk?
Delpersonligheter er psykologiske dannelser på et relativt høyt organisatorisk nivå – like under der hvor selve personligheten befinner seg. Delpersonligheter består på sin side av tallrike psykologiske elementer, blant annet trekk. Trekk kan sees som et nivå under delpersonligheter i psykens organisatoriske hierarki.

Hva er eksempler på trekk?
Sjenanse, mot, ansvarlighet, anstendighet osv. I tillegg finner vi på dette nivået det vi kaller vanemønstre. Vi kan også snakke om komplekser, i klinisk forstand, som noe mer eller mindre på samme organisatoriske nivå. Og alle disse trekkene og mønstrene er gruppert og integrert i de ulike delpersonlighetene.

Hvor mange delpersonligheter har vi?
Det er som å spørre om hvor mange røtter et tre har! Vi kunne si at det finnes et stort antall små, distinkte psykologiske elementer – opplevelser, følelser, tanker osv. – som utgjør treets små rottrevler. Disse er i sin tur organisert i større røtter, komplekser og trekk. Delpersonligheter utgjør hovedrøttene som leder til treets stamme – personligheten. Vi snakker her egentlig om et kontinuerlig system som går fra erfaringer til atferdsmønstre til den integrerte personligheten i sin helhet.

Hva er forskjellen på delpersonligheter og de rollene vi går inn i, som lærer, mor, barn?
En rolle er en måte som jeg uttrykker meg på i livet. Når jeg spiller en rolle gjør jeg noe. Når jeg ikke gjør noe finnes ikke lenger rollen. Men
delpersonligheten finnes enten jeg spiller den ut eller ikke. For folk flest er roller uttrykk for delpersonligheter, men det kan finnes
delpersonligheter uten roller. Jeg opptrer vanligvis i en rolle av gangen, men alle delpersonlighetene finnes hele tiden i meg. Noen av dem kan være veldig aktive inni meg uten at jeg uttrykker dem – de får aldri spille noen rolle. De venter på sin tur, i kulissene, og kan hjelpes til å komme i gang med uttrykke seg på en nyttig måte.

Hvorfor deler vi oss selv inn i delpersonligheter? Jeg prøver å samle meg.
Det å tenke i form av delpersonligheter er egentlig ikke å ”dele oss opp,” selv om det til å begynne med kan virke slik. Mangfold eller differensiering er en naturlig tendens i skapelsen. Vi ser det i dyreriket, i planteriket – i alt levendes utvikling. Men delpersonligheter er resultatet av den motsatte tendensen – adskilte elementers naturlige tendens til å gruppere seg i samstemte og harmoniske hele, i overensstemmelse med prinsippet om syntese. Så delpersonligheter er virkningen av tendensen i psyken til å danne et hele av diverse psykologiske elementer. Etterhvert som elementer dukker opp i psyken vår, tenderer de spontant mot å gruppere seg.

Men de er så mange og varierte at det tar lang tid før de kan gruppere seg i en eneste samstemt dannelse. De slutter seg sammen i et an tall ulike dannelser, og disse er det vi kaller delpersonligheter. På samme måte som organene i kroppen vår har sin balanse og egenskaper, så har hver delpersonlighet sin indre økologi – sin egen likevekt, sitt eget vekselspill, sin egen orientering. Og på samme måte som de mange organene i kroppen vår på et tidspunkt i utviklingen dannet en harmonisk organisme, kan delpersonlighetene danne det vi kaller den ”integrerte personlighet.” Forskjellen er at kroppen vår har oppnådd integrasjonen for lenge siden, mens for de fleste av oss er integrasjonen av delpersonlighetene våre i en harmonisk personlighet ennå noe vi arbeider med.

Det vi skal huske er at denne tendensen til syntese finnes i naturen fra før og ligger til grunn for hele utviklingsprosessen. Så det å ha med delpersonligheter å gjøre fører ikke til at de fragmenteres ytterligere – men leder oss snarere til å identifisere en situasjon som allerede eksisterer. Og når vi først har godtatt den, kan vi gjøre noe med den; vi kan bevisst samarbeide med den naturlige tendensen til større harmoni og integrasjon.

Det virker som om delpersonligheter fremhever spaltingene i oss. Jeg kjenner meg mer ”nedbrutt” nå enn før jeg visste om delpersonligheter. Alt jeg ser er biter. Er ikke dette uheldig?
Vi trenger å skille mellom en faktisk psykologisk tilstand og vår bevissthet om den. For
eksempel er det ofte slik at delpersonligheter kan ligge i konflikt med hverandre lenge i vår ubevissthet; mens vi først blir klar over dette når konflikten blir tilnærmet akutt. På det tidspunkt er den mye vanskeligere å hanskes med enn hvis vi hadde gjort noe for å bli bevisst den på et tidligere stadium. Det kan godt være at det bare blir mer konflikt når du begynner å se på en delpersonlighet – men ved å anstrenge deg bare en smule nå kan du unngå mye bråk senere.

Så når noen gir seg i kast med delpersonligheter, kan han eller hun til å begynne med føle seg mer fragmentert enn før. Dette betyr imidlertid i kke at konflikten har tiltatt. Det er bare det at han eller hun kjenner den sterkere. Og den faktiske konflikten, både inni vedkommende og vis á vis omverdenen, vil minske i samme grad som vedkommende identifiserer sine delpersonligheter og arbeider med dem.

Hvorfor ikke bare gå utover (transcendere) delpersonligheter? Noen av dem er jo ganske ufordragelige.
Det er mange misforståelse omkring dette med å gå utover (transcendere). Det er ingenting som heter ”å gå utover” i betydningen å unngå det. Det er en psykologisk, praktisk og fysisk umulighet. Vi kan forlede oss selv til å tro at vi går utover noe når alt vi gjør er å unngå det og fortrenge det. Til slutt vil vi ha det rett foran oss, større enn før og vanskeligere å hanskes med.

Den beste måten å komme oss forbi noe som holder oss igjen på er å gå utover dets begrensninger. Med delpersonligheter vil det si først å identifisere, godta og eie dem, dernest å lære og regulere og modifisere dem etter vårt eget ønske. På denne måten kan vi gå utover begrensningene i hver og en av dem. Men det å gå utover følger ikke av unngåelse eller fornektelse. Det følger av erkjennelse, forståelse og mestring.

Er noen delpersonligheter gode og andre onde?
Hver eneste en av våre delpersonligheter gjør noe som vi synes er bra og annet som vi synes er mindre bra. Og det er delpersonligheter som vi synes er stort sett ”gode”: disse er gjerne de som vi allerede har tillatt oss å godta. De er blitt inkludert i det vi kaller vår ”kjernepersonlighet.” Så har vi delpersonligheter som vi ser på som ”onde”, som vi vanligvis avviser – som vi enten har identifisert og ikke godtatt, eller har helt fortrengt i underbevisstheten vår. Men når vi først får dem frem og forsøker å forstå dem, ser vi at selv de som forekommer oss å være ”onde” faktisk har motiver – kjernen hvorfra de opptrer – som er gode, eller i det minste naturlige og forståelige, lette å godta. Hvis den virker for oss som ”ond”, vil det si at vi ikke forstår den godt nok.

Når en delpersonlighet utvikler seg og tar til å forsøke og uttrykke seg, vil den først prøve å gjøre dette på en temmelig direkte måte. Men ofte ligger den i konflikt med andre delpersonligheter eller forhold i omgivelsene, slik at den ikke får uttrykt sine behov på en slik direkte og naturlig måte. Da vil den forsøke å gjøre dette på en indirekte måte.

Kjernen i delpersonligheten – det som tilsvarer jeget eller senteret i hele personligheten, er en grunnleggende drift eller trang. For å bruke et bilde kan vi si at denne driften er energi, en lysstråle som forsøker å stråle. Hvis den finner en åpen vei, stråler lyset i sin direkte og opprinnelige form. Men hvis det støter på hindringer, spres det og tar en form som er forskjellig fra kvaliteten til kilden som det strømmer ut fra. På samme måte, fordi de ikke kan uttrykke sine behov direkte, uttrykker enkelte delpersonligheter seg på veldig forstyrrete, forvrengte og rigide måter som en følge av de mange hindringene de må forholde seg til. Disse forvrengningene er det vi synes er ”ondt”. Men hvis vi sporer energien tilbake til sitt opphav, finner vi at
den er ren, klar og at den kan harmoniseres med andre energier.

Kommer vi noen gang unna våre delpersonligheter eller blir helt integrert med dem alle?
Vi kommer unna dem ved å gå utover begrensningene deres. Når vi først lærer gjennom erfaring at vi ikke er våre delpersonligheter – når vi er i stand til å desidentifisere oss fra noen eller dem alle som vi vil – kan vi ta fatt på denne overskridelsen, transcenderingen. Når vi forstår at de rommer nyttige og verdifulle, blir tanken på å kvitte seg med dem ubegripelig.

Når det gjelder å integrere dem alle, så er dette en prosess, og som alle andre prosesser blir heller ikke denne noen gang helt ferdig. Når vi til å begynne med blir oppmerksom på delpersonligheter, begynner vi å følge med på de mange konfliktene som har foregått i lang tid allerede. Og når vi etterhvert blir i stand til å gripe inn aktivt og bokstavelig talt skaper orden i kaos begynner vi å hjelpe de mange delpersonlighetene med å integrere seg med hverandre, slik at den integrerte personligheten gradvis dannes. Og, i periferien vil nye delpersonligheter dukke opp som i sin tur etterhvert vil bli godtatt, koordinert og integrert.

Denne prosessen har også et høyere aspekt. Etterhvert som vi blir dyktigere og får mer kraft til å desidentifisere delpersonlighetene våre, har vi ikke lenger med rigide dannelser å gjøre. Vi har ikke lenger en situasjon der vi bare er i stand til å velge blant en spesifikk rekke av relativt stivsinnede delpersonligheter. Vi har en mer fleksibel, dynamisk situasjon der egenskapene og energiene som tidligere var låst i en særlig delpersonlighetskonfigurasjon nå er fritt tilgjengelig for oss. La oss for eksempel si at vi tidligere bare var i stand til å nå vårt mot gjennom korsfarer-delpersonligheten, og bare i stand til å kjenne medfølelse når vi var i kontakt med mystiker-delpersonligheten. Nå er vi i stand til å ta korsfarerens mot og mystikerens medfølelse og uttrykke dem sammen i en ny forbindelse. På denne måten kan vi organisere og omorganisere forskjellige egenskaper som vi vil og danne nye sammenstillinger som passer i hver eneste nye situasjon. Dette er et høyt funksjonsnivå og det er hovedmålet for arbeidet med delpersonligheter.Fra første utgave av det amerikanske tidsskriftet Synthesis I, 1974. Roberto Assagioli var ansvarlig redaktør og redaktør var James Vargiu, som hadde studert under Assagioli i Firenze. I flere år utdannet og veiledet Vargiu terapeuter i psykosyntese, og ledet Psychosynthesis Institute, Palo Alto, California. Copyright 1974 The Psychosynthesis Press, California. Oversatt og gjort tilgjengelig med tillatelse. Oversatt av Trond Øverland.

Scroll to Top